Mental oppvarming

Jeg har en tidi' datter, en skjønn jente, som sier de rareste ting.
Gullebarnet har blitt stor, har egne meninger, vet hva hun vil og lar ingen leve i uvissa.

"Rotete på rommet mitt? Når jeg ligger i sengen og ser i taket, ser det veldig ryddig ut!"

Eller, hun kan si noe sånt som at: "Pappa, nå høres du ut som et dårlig formulert russekort ...!"

Og, hvis hun har hatt mareritt og blir invitert til å ligge på armen til mor: "Sove på armen din?! Jeg vil heller drømme om et spøkelse, enn å ligge på armen til en som ser ut som ett ...!"

Jaja. Hin dagen forsov vi oss, jeg hadde satt telefonen min på lydløs, så den ringte og ringte, mens jeg sov og sov ...
Da vi hadde kommet oss ut av dynene og satt forhutlet og smaløyd i bilen på vei til jobb, spurte jeg om ikke hun pleidde ha vekking?

"Jo, selvfølgelig har jeg det, men det er jo bare for å få litt mental oppvarming, jeg forventer jo at du skal komme og få meg opp!"

Så der fikk jeg den .*Ler og rister på hodet samtidig* Det er Gullebarnet som ingen kunne målbinde.

Rygger inn i helgen

"Dei vil alltid klaga og kyta ..."
Ja, det er jo det jeg har mest lyst til akkurat nå: klage på ondten i ryggen, som gjør at jeg nå, på ukens fineste dag, ligger til sengs.

Men jeg skal prøve å la være. Da vil jeg heller fortelle deg om gårsdagen, som når jeg ser tilbake på den, ble litt løyen.

Jeg var på jobb som vanlig - har stått ved kontorpulten de siste to ukene da jeg har hatt en uggen fornemmelse i korsryggen - etterpå dro jeg i full fart inn til byen for å rekke franskkurset mitt, og så skulle jeg opp til skredderen for å prøve bunaden som måtte syes inn (inn!).

Skredderen, en eldre, søt liten dame, bor i en elegant leilighet med eikeparkett på gulvene, bord og stoler med forgyldte rokokkoben, marmorplate og messing foran ildstedet, og tunge velourgardiner med gulldusker som omrammer vinduene.

Man tar jo alltid av seg på bena før man går inn i private hjem, men jeg må innrømme at til tross for (den fordums) elegansen som møter en i dette hjemmet, så nølte jeg litt før jeg bøyde meg for å gjøre akkurat det, i går. Da med tanke på de to foregående ukenes ugne ryggfølelse.

Dessverre valgte jeg å følge vanlig skikk og bruk fremfor magefølelsen, eller ryggfølelsen. Den første skoen gikk fint, men så ... KLIKK! sa det i ryggen, og jeg ség ned på alle fire.

Skredderen, som hadde gått foran meg inn i stuen, ble litt perpleks da jeg kom klynkende etter henne, på alle fire over parketten. Jajaja - så gale var det faktisk! Og i den stillingen ble jeg værende i de neste tretti minutter, før jeg klarte å karre meg opp igjen på to. 

Veldig pinlig, tenker jeg nå, men der og da var det bare vondt. Heldigvis, kan en kanskje si, så hadde hun vært gift med en mann med ryggproblemer, så hun skjønte liksom hva det gikk i. I tillegg er hun av den generasjonen som har opplevd litt, så hun tok det fint :-)

Resten av historien - kjøreturen til legevakten, mobiltelefonen som forsvant, det å ikke kunne telefonnummerne til sine nærmeste utenatt osv - kan vi ta en annen gang ...

God, oppegående, helg til deg og dine!

De graver og de graver

Og til slutt, så går det kanskje med oss som det gjorde med Tolkiens dverger ...

... de gravde for dypt, og balrog'en kom og tok knekken på dem, hele gjengen!

Her hos oss er det så mye graving for tiden, både hjemme og ved jobben, at man kjenner seg knapt igjen fra den ene dagen til den andre. Men det må visst til - sier de som har greie på det. Det er jo herfra vi får penger til vårt daglige brød, så vi tåler det vel helst.

Et vanlig, om ikke akkurat vakkert, syn i Hjeltefjorden.

Jah - da var dét gjort

Nå har jeg gått i to og et halvt år og irritert meg over at den ene buksen min manglet knapp. I dag sydde jeg i ny knapp.

Det tok meg tre minutter og trettifem sekunder:

• Tretti sekunder tok det å finne riktig størrelse på knappen. Ja, OG riktig farge.
• To og et halvt minutt tok det å træ tråden i nålen ...! (Brillene lå helt ute i vesken i gangen.)
• Tretti sekunder tok det å faktisk sy i knappen. Hm!
• Fem sekunder tok det å sette syskrinet tilbake på plass. Man rydder da opp etter seg!

Som du ser, så var det en grunn til at denne oppgaven stadig ble utsatt. Man er da et travelt menneske ... 

Fredda'n

God helg, alle sammen :-)

Skuffet!

Jeg la meg med et forventningsfullt smil om munnen i går, etter at jeg hadde funnet ut at Bergen Kino skulle få satelittoverført en forestilling fra Bolsjoi-balletten i Moskva: Sylfiden.

Stor var derfor skuffelsen, da jeg etter å ha fått med meg den ene datteren inn til by'n på en søndag ettermiddag, at vi faktisk ikke fikk det med oss allikevel.

Bergen Kino hadde misforstått når forestillingen skulle begynne i Moskva, og ikke før vi satt benket i en fullsatt kinosal fikk vi vite at det ikke ble noen ballett på oss før senere på dagen. Noe min datter og jeg ikke hadde anledning til å vente på. Pengene tilbake og fire gratis kinobilletter var jo et slags plaster på såret, men kunne aldeles ikke veie opp for hva vi gikk glipp av.

Jaja, neste sjanse er 21. oktober, da skal vi se Svanesjøen!

PS: min datter fikk lokket meg til å se Istid 4 istedet. Ikke akkurat det alternativet jeg kunne ønsket meg mest, men så kan jo ikke jeg få viljen min hele tiden heller ;-)

Hvem vet ... ?

Dette maleriet henger på Hotel Norge i Kristiansand. I alle fall gjorde det det i 2011 da jeg var der på forumstreff med Hagegal.

Er det noen som vet hvem som har malt det, og hva det heter?

Hva er det mannen på bildet holder på med?

Sånn som jeg ser det, så prøver personen å kvitte seg med 'bagasje' som har hopet seg opp i livet hans, og som han unødvendig har dratt med seg.
Nå har han endelig bestemt seg for å kvitte seg med den gamle dritten.

Uansett, så tror jeg at han har sett lyset på en eller annen måte, og at han har bestemt seg for å ta et oppgjør med noe. 
Kanskje han skal kaste 'bagasjen' på havet, i stedet for å hoppe selv?

Hva ser du?

Livet går sin gang

... til det plutselig en dag tar slutt.

For små jenter er det fryktelig trist når det er husets kjæledyr som har nådd tilmålt alder.

Den kjempeskjønne undulaten ble 7 år, og var fryktelig irriterende. Hver gang det kom noe spennende på TV som alle ville høre, så kvitret den i vei av full hals; hver gang vi skulle ha besøk, så ristet og hufset den på seg, så fjærene føk over hele huset; aldri ville den bli riktig tam. Fryktelig irriterende.

Men den var uansett kjempeskjønn!! Og nå har vi hatt den på likstrå i to dager, og sett og sett og sett på den, og i kveld hadde vi begravelse i hagen - i hjørnet sørøst i Magnoliakroken.

Skjønne, skjønne undulaten vår, TA. Og stakkars, stakkars enkefru Pippip som sitter ensom igjen på pinnen. Hvordan skal tilværelsen bli for henne? Kanskje klarer vi å få henne tam, nå når TA ikke er der og passer på at hun ikke kvitrer med noen lenger ...? Det ville vært en fin trøst for små jenter, det.

Sats på snopet

Jeg var i Stavanger i helgen, sammen med minste Gullebarnet og korpset hennes, NM, må vite.

Helt tilfeldig snublet jeg nærmest over den største (ste)Gullungen - hun som er voksen student i Oslo, og flyvertinne på si. Du kan jo forestille deg hvor kjekt det var!!

Som alle moderne kvinner gjør når de møtes sånn tilfeldig på byen en lørdag formiddag, med noen timer til overs til fritt bruk, så gikk vi selvsagt på kafé og drakk caffe latte og spiste cup cakes ... NOT!

Nei, ikke vi. Som de råskinnene av noen damer vi er, hoppet vi i joggeskoene og tightsen, og stilte på døren til SATS. Der tog vi 'an heilt ut, du ...

Og den onde stemoren (det er meg), er overlykkelig her hun ligger på sofaen med resten av lørdagsgodtet, tre dager etter sprek-seansen lørdag formiddag, og pleier tidenes gangsperr med ekstra syrlig skumsnop, og lakris innhyllet i kokossøteting. Uten disse e-stoffene og dette sukkeret tror jeg ikke det ville vært mulig nemlig, å komme seg på bena igjen. Neste gang tror jeg at jeg foreslår cup cakes først som sist ;-)

Kul? Eller litt teit?!

Ja, jeg har konfirmant til neste år, og vi har akkurat mottatt Konfirmant 2013 Informasjonshefte (vil presisere at det ikke er snakk om det heftet som er avbildet.)

Det er sikkert jeg som er dum og gammeldags og trangsynt og ikke følger med i tiden, men...

Hva er poenget med å krydre heftet med: Loved, TimeOut og OnSide? TenSing er jo godt innarbeidet, og nå har vi også fått ActionBasement.

Jeg er kanskje ukul, men jeg er sikker på at det skal mer til enn å strø om seg med engelske mer eller mindre gode ord og uttrykk, for å bli kul, også.

Såh - det var godt å få det ut!

Home alone

Skulle ønske jeg hadde denne fargen. I stedet blir det blått ... 

Så, hva gjør en mor når hun for en gangs skyld er hjemme alene, og har to timer å spenne akkurat som det passer HENNE? Jo ...

Hun forter seg alt hun kan med å hive i oppvaskmaskinen, henge opp noen klær og sette på nye, før hun setter seg i sofaen!
God musikk, Feeling good, litt høyt på, en bok på bordet foran seg og så legger hun neglelakk både på hender og føtter. For det har hun nemlig ikke hatt tid til på evigheter, og nå er det sommer og sol og sandaler, og da er det kult å ha fine negler.

Btw - boken heter Fortellernes marked og er skrevet av Gert Nygårdshaug. Jeg liker ham veldig godt, han er litt 'finurlig' :-)

Have yourself a nice day!

Travelt opptatt med å bygge broer

Skolen til minstejenten har hatt utvekslinsstudenter denne uken, og vi har hatt den glede av å huse noen av dem. Prosjektet heter Comenius, og Norge utveksler med Italia, Frankrike, Hellas og Tyrkia. Vi har to jenter på åtte år boende hos oss - per domani.

Egentlig så er dette et prosjekt for 12-åringer, så vi ble litt overrasket da vi fikk disse små italienske signorinaene 'tildelt'. Prosjektet har som mål å bygge broer mellom nasjonene allerede på småskole-nivå, barn skal lære av barn.

I dette tilfellet meldte 12-åringen seg ut, og den som virkelig har lært noe, er la mama in questa casa.

Hun har blant annet lært at italienske ragazzi har et mobiltelefon-liv; at de ikke er istand (får lov til) å velge seg en pantalone på egenhånd(koffertene var sirlig pakket med sju poser merket fra dag 1 til dag 7 med ferdig sammensatte antrekk); at de griner høyt og lenge og aldri gir seg så lenge tidligere nevnte telefono fortsatt har batteria; at småjenter fra Palermo, beveger seg i utmarken, slik mødrene deres beveger seg på la strada - ene hånden nonsjalant i lommen, uansett; at de, til tross for sin nedarvete dramatiske måte å være på, faktisk er i stand til å se en grå, norsk husmors fortvilelse i møte med dem selv; OG at de innehar evnen til å ta grep og forvandle seg over natten fra små stregas til la bella bambolini.

Første dagen, for en uke siden, fikk vi låne disse franske guttene noen timer. De er fra Paris - en bydel med 95% innvandring - og hadde aldri sett havet før (ei heller Paris by, selv om de bor bare ti minutter unna med tog), langt mindre sløyet en fisk. Nå har de opplevd begge deler!

De søte små forelsket seg helt i lammene som hoppet og spratt på marken, men de syns ikke noe særlig om 'duften' de omga seg med.

I morgen tidlig skal jentene dra hjem igjen. Det har vært veldig utfordrende og veldig utmattende, å ha dem i hus. Det å ikke kunne kommunisere skikkelig over lang tid er gjerne det. Men jøss, så mye man lærer! Og jøss, så glad det går an å bli i mennesker på bare noen dager!

Nå håper jeg bare at dette tross alt har klart å trigge både italienerinnene OG mine jenter, til å lære seg flere språk - fått dem til å se nytten av å kunne litt mer enn bare sitt eget morsmål.
Det var virkelig fascinerende å se hvordan alle jentene etterhvert forsto hvordan det å ta ansiktsuttrykk og gestikulering med i 'talen', kunne få motparten til å skjønne tegningen.

Hurra for tiltak som dette, som på en måte gjør verden mindre for barn. Så får en sliten mor bare ta seg sammen og smile lykkelig over alt hun får lov til å oppleve sammen med ungene sine.

Buena notte, tutti!

Usj - jeg gjorde det igjen

Ja, dette bildet - som jeg har stjålet fra NRK.no - illustrerer veldig godt hva jeg har gjort. Igjen.

Denne gangen er det Mannen sin yndlingsvest det har gått utover, og jeg forter meg alt jeg kan for å fortelle det på bloggen. Hvorfor? Det er jo innlysende: hvis jeg våkner i morgen og er død, så vet dere hvorfor ... ;-)

Det er nesten så jeg bare kan kaste et blikk på ullplaggene, så begynner de å krympe. Egentlig har jeg forbud mot å vaske dem, men så ble jeg litt ivrig da jeg hadde meg en økt i vaskekjelleren i går. Sånn gikk det.

Forresten, hvorfor kan ikke blikkene jeg kaster i speilet ha samme virkningen?? Jeg skulle gjerne krympet en størrelse eller to før jeg skal feire en kompis' 50-års dag i helgen ;-)

Etter værmeldingen å dømme ...

... blir nok årets siste skitur sånn som dette.

Men la oss i alle fall håpe at det ikke begynner å blåse i tillegg til all snøen som skal dale ned.

Håper dette blir gøy - det er første gang jeg skal delta :-)

Tidevannets Fyrste (not)

Første påskeferiedagen - og her sitter jeg ...

... stakkars meg! Helt alene, og nærmest tvinger i meg en (perfekt) omelett (med friske asparges, soltørkede tomater, løk og snøfrisk-ost). Ja, og skyller den uvørent ned med (et glass god rødvin) litt vann.
:-D

Skikkelig trist er det (not), og enda verre er det å tenke på at Mannen og Gullebarna ikke er her med meg på denne (deilige) første feriedagen, fordi de har strandet på en øde øy ...

Og det er ikke tull en gang! Jeg fikk akkurat telefon, og det viser seg at de har kjørt seg fast mellom holmer og skjær, og nå sitter og venter på høyvann *hahahohoohihiiiii*

Og jeg som trodde det var en skikkelig slostril jeg hadde funnet meg, men det der er jo reneste landkrabbetendenser, er det ikke?

Heldigvis hadde de med seg (nød)proviant: grillpølser og marshmallows :-)

Sunshine on my face

Bildet har jeg stjålet her.

Sitter her i sofaen med pc-en i fanget, roen har senket seg i heimen.

Men inni meg sitrer det - jeg formelig sitter her og hopper! For tenk, i morgen er det lørdag, det er fri, og solen skal skinne!!

Vi skal feire Gullebarnet sin bursdag med utendørs grilling av pølser og marshmallows, sammen med de aller beste venninnene.

Og mor skal både på Clas Ohlsson - i anledning at skiene skal ryddes vekk og garasjen ryddes, og på Plantasjen - i anledning ... anledningen til å kunne plante noen farger uten å bli våt i nakken.

O lykke!!

Får du sol i ansiktet i helgen, du? Jeg unner ALLE - både kjente og ukjente - akkurat det :-)

Sko - til å gå med

Jeg kjøpte meg et par sko på sensommeren i fjor. Et par mørkegrå såkalte wedges, som skulle være høst- og vårskoene mine. Men jeg kjøpte dem dessverre litt for små, og derfor har de bare blitt liggende i skapet.

I dag morges så jeg på dem og tenkte at det er nå veldig irriterende, at et par fine sko bare skal ligge der og ikke være til verken nytte eller glede. Og så kom jeg på at siden det var sommer da jeg gikk med dem sist, så var jeg kanskje litt opphovnet i bena da, eller noe ... Eller for å si det på en annen måte, kanskje jeg hadde krympet i bena siden sist??

Jeg bestemte meg for at jeg skulle ta skoene på meg, hvis det viste seg at de ble for trange, så kunne jeg jo bare bytte til verneskoene som står under pulten. Som sagt, så gjort.

Da jeg gikk til lunsj hadde jeg fortsatt skoene på meg, det gikk helt fint, og jeg måtte le litt over at skoene hadde blitt liggende så lenge når det egentlig ikke hadde vært nødvendig. Og da klokken ble fire, og jeg fortsatt gikk med dem, var jeg nå helt rystet over hvilken tulling jeg hadde vært ...

Det jeg ikke tenkte på, var jo at jeg hadde sittet i ro i alle de timene på kontoret. Så når jeg var ferdig på jobb, og måtte løpe avgårde til foreldremøte, og etterpå gå på butikken for å handle - runde etter runde med en tung handlevogn foran meg - viste det seg hvorfor skoene faktisk hadde lagt i skapet hele vinteren. Det var veldig godt å komme hjem å sparke dem av, for å si det sånn!

Og så kom jeg på en vits jeg hørte en gang. Om en dame som var i skobutikken, og spurte ekspeditrisen om et par med sko som var ganske stivt priset, om hun visste om de var gode å gå i? Hvorpå vedkommende svarte at:kvinnene som kjøper sko i min butikk behøver ikke å gå ...

Så jeg får bruke skoene når jeg ikke behøver å gå :-)

Å seile sin egen sjø

For tjue år siden bygget svigerfar og tre kompiser en seilebåt - hjemme i nøstet. Da var de i sin beste alder! De fartet rundt langs hele vestlandet, over til Shetland og Skottland, nordover til Lofoten og østover til Sverige. Med fulle seil eller for motor.

Selv har jeg ikke vært med annet enn på småturer langs vestlandet, men jeg har da vært med så pass at jeg kan skrive under på at dette er en fantastisk båt! Den er stor og romslig inni, og den har god plass på dekk - den er altså lett å bevege seg rundt på. Siste toktet vi var på, var i fjor sommer.

Nå er de fire tøffingene fortsatt like tøffe, men kanskje ikke fullt så spreke lenger. Og det er med tungt hjerte de ser seg nødt til å selge båten sin.

Kjenner du noen som kan være interessert i en båt som denne? Man finner ikke noe skinnende, fancy plastikk her, men derimot masse sjel!!

42 fots motorseiler. 4 lugarer, 8 køyer. Stor salong bak, styrhussalong, sitteplass til 10-12 personer. Styremaskin, baugpropell, autopilot. Ford Saab-motor 120 hk. 2 toaletter, 1 dusj. Bygget i 1992, meget godt vedlikeholdt. Gi bud/del videre!!

Fremmedord - LOL

Jeg kom på noen gode historier fra virkeligheten i dag, og deler dem selvfølgelig med deg!

Den første er fra en god del år siden, da min - nei, det kan jeg ikke si. Men jeg kan si så mye at dette IKKE er noen vandrehistorie. Jeg har den direkte fra min ... - altså: hun og mannen var på ferie i Lofoten, og hadde leid seg et rom i et gammelt hus - de skulle bli en uke.
Det var selvsagt mange turister der, det var en nydelig sommer, og i dette huset var det også flere rom utleid. Første kvelden da de ankom og hadde hilst på vertskapet, satte de seg utenfor i solen og nøt roen og freden. Da kom det et annet par og satte seg sammen med dem, som bodde i samme huset.
De pratet og lo, slik folk som er fremmed for hverandre gjør, som skal bli kjent med hverandre bare for en liten stund. Det var da hun skulle tulle seg og si de måtte passe seg om natten, "for jeg er nymfoman!" ...
Hun hadde ment å si pyroman! Kan du tenke deg den pinlige stillheten som fulgte, som så ble brutt av en forlegen latter fra de tre andre som satt sammen med henne i midnattssolveggen ... ?
Hun blir stadig rød i kinnene når noen ripper opp i denne historien, enda det er tjue år siden det hendte :-)

Men det som fikk meg til å tenke på denne historien, var en annen, som ikke ligger så langt tilbake i tid. Faktisk var det nå like før jul at min - nei, det kan jeg ikke si. Men jeg kan si så mye at dette IKKE er noen vandrehistorie, dette heller.
Vedkommende fortalte gledesstrålende at hun hadde klart å skaffe oss billetter til Nyttårskonserten i Grieghallen - "og tenk, vi skal få sitte på rektum!"
Jeg kan love deg at latteren som brøt ut da, var verken pinlig eller forlegen! Nei, vi var tre mennesker som knakk sammen av latter og rullet rundt på gulvet og hylte og lo. Stakkars - hun skjønte ikke engang hva vi lo av, det var jo damen i billettluken som hadde sagt det!
Jeg ble rett og slett nødt til å ringe min venninne, som innimellom jobber i akkurat den billettluken, for å finne ut hva de kan ha fortalt henne. "Er det rotunden, du mener?" Ja, det var nok det, men skitt au, hvem bryr seg vel om detaljene ... ;-)

Syk dag

Det kommer sigende, det begynner med en antydning til vondt i alle tennene. Med ett kjenner man at man har ører - man skal ikke kjenne at man har kroppsdeler, de skal bare være der. Dotter i ørene. Klør det ikke litt i halsen, da? Jo, det gjør det! Veldig. Åhhh - tett i nesen. Fanken! Det var bare det som manglet.

Det er helt umulig å stanse, knapt nok lindre - kjør på med c-vitaminbrusesjokk, hostesaft, nesespray, hodepinetabletter. Det er bare å glemme.

Det eneste fornuftige man kan gjøre, er å holde seg under dynen. Og der har jeg vært i dag.

Men det er ikke noen sånn der sjarmerende kose-seg-med-en-god-bok-sykdom vi snakker om her altså. Nei - her snakker vi feber og strak ut, mens man apatisk fester blikket i taket.

Men det er altså én ting jeg har vært i stand til, og det er å høre. Dermed satte jeg på meg et par øreklokker, koblet til mobilen og Spotify, og jammen fikk jeg ikke med meg hele La Traviata, med Anna Netrebko og Rolando Villazón. Fantastisk!

Siden har jeg sovet helt til nå. Har atter kommet meg på bena, fått i meg en ny dose med alle de tidligere nevnte remedier, og håper at det verste er over for denne gang, og at jeg er i stand til å gå på jobb i morgen :-)