(Statist) på rød løper

 

På fredag som var, fikk jeg anledning til å gå på rød løper - og tenk det, i dag fikk vi vite at filmen blir  norges Oscar-kandidat

Ja, vi snakker om Krigsseileren, og min rolle var så bitteliten, at blunket du på feil sted så fikk du det faktisk ikke med deg. Men jeg var der, jeg var der!

Og uansett hvor liten rolle man har, det er kjempegøy å delta på et sånt prosjekt. Det er så utrolig mange mennesker som er i sving, det er så utrolig mange detaljer som skal på plass, timingen som skal være der ... 

Og ikke minst er det fantastisk å få se regissøren og de ekte skuespillerne i jobb på nært hold.
I denne filmen var det mange som gjorde en vanvittig god jobb!

 

Gratulerer til alle :-)

Det skjer jo noe hele tiden, men ...

 

 

 ... ikke så mye kanskje.

Uansett, man har da fått satt litt mer farge på sine omgivelser.

Det er sånt man kan holde på med i mørketiden, når ungene har flyttet hjemmefra og mannen jobber overtid.

 

Ta vare på det gamle

Jeg syns det er så fint med disse gamle møblene. Klenodier fra fordums tider.

Min kjære mor er en skikkelig langer i så henseende; hun kommer hele tiden over noe som er skikkelig fint og som hun bare absolutt må ha ... og så har hun ikke plass til det, så da spør hun om ikke jeg tror at det ville passe vel så fint i mitt hjem som i hennes ...Så nå er mitt hjem snart like fullt som hennes.

Men akkurat i dette tilfellet, var det en kompis av min mann som ryddet på loftet. Denne stolen skulle på bålet, men ble reddet i siste liten.

Er den ikke vakker?

Jeg skulle gjerne visst litt mer om hvor gammel den er og sånn, og om de stolene heter noe.

Antikvitetskjennere, gi en liten lyd :-)

Forsøpling

Innholdet i hvalens mage ...!

 ... er et tema som ble veldig aktuelt tidlig i år da den såkalte Plasthvalen kom inn til Ågotnes på Sotra for å dø. Vi ble veldig engasjerte da, og ryddet langs strender og veier. Men har engasjementet holdt seg, lurer jeg på nå. Dette innlegget er ment som en liten reminder – både til meg selv og til andre.

Hvis du skroller ned til under bildet av den vakre, men akk så ulykksalige,  Gåsenebbhvalen, kan du lese om en lavterskelforening det går an å melde seg inn i dersom du fortsatt føler for å bidra til renere omgivelser for store og små skapninger rundt deg.

Plasthvalen

-Jeg er medlem i «Plukk opp et boss om dagen»-foreningen, sa min mor til meg en gang for mange år siden, i anledning av at vi snakket om natursvin (som det het på 70-tallet) og boss og dritt som ligger langs veier og gater.

-Ok, sa jeg, hvilken forening er dette?

-Jo, det skal jeg fortelle deg, det er foreningen for oss som forplikter oss til å bøye oss ned minst en gang om dagen for å plukke opp noe som ligger på bakken. Noe som en annen har mistet, eller kanskje til og med kastet i fra seg. Og tro meg, det er nok å ta av, så du er velkommen til å melde deg inn, du også.

-Javel, hvor melder man seg inn, da? Spurte jeg, litt skeptisk.

-Du kan melde deg inn her og nå for eksempel, det er veldig enkelt: Du bare forteller deg selv at du er medlem, og så er det bare å bøye seg ned å plukke et boss neste gang du ser et. Bare husk at du behøver ikke begrense deg til ett boss per dag, du kan plukke så mye du vil.

Og så fortsatte hun med å fortelle hva som skjedde den gangen da hun meldte seg inn. Det første bosset hun bøyde seg ned etter, var en plastpose som lå under en benk i et folketomt busskur.
Oppi posen lå det en nystekt skillingsbolle, en uåpnet pakke Dent, og en helemann med whisky, også den uåpnet.
En fin dag på «jobben», der altså ...  

Fortsatt god helg :-)

Årets sommerferie: Kongevegen over Filefjell

I år gikk vi Kongevegen over Filefjell - jeg, mann og to voksne barn.
Jeg hadde hørt om turen før, men det var i anledning reportasjer jeg leste om EU-kommisjonen sin kulturminnepris at jeg skjønte at dette var en sånn tur som kunne passe fint for oss. Vi hadde aldri gått på tur med telt før.

Vangsmjøsa, utsikt fra Vennis

 Vi kjørte til Lærdal og parkerte bilen der, og så tok vi bussen til Vang i Oppland. Bussturen tok ca 1 og 1/2 time.

Vi var fremme ved begynnelsen av første vandreetappe i 15-tiden - Kvamskleiva, den turen tok et par timer for oss å gå. Der traff vi på et lag med nepalesiske sherpaer som satt og hvilte seg i solen. Det er jaggu litt av en jobb de gutta gjør. Bravo!

Det var ikke alt vi hadde fått med oss av turdetaljer, så ved enden av denne etappen, ble vi glad over å få haik med en heltinne av en godt voksen dame som kjørte oss over Hemsingbru og oppover brattebakkene mot Vennis.
Vi gikk noen timer langs veien før vi slo opp teltet. Det er en veldig fin strand der som man kan slå seg til ved, men den oppdaget ikke vi før dagen etterpå ... vi la oss rett og slett til i veikanten. Til kvelds fikk vi Maxboller og potetstappe, det var om å gjøre og bli kvitt hermetikkboksvekten så fort som mulig!

Dagen etter gikk vi turen på Vennis-siden, ca 4 timer på grusvei før vi endte opp i Øye. Der slo vi oss til på skoleplassen noen timer, før vi gikk videre mot Tyinkrysset.

Vi gikk ca tre timer fra Øye før vi stanset og slo opp teltet. Dette var et kjekkere sted å være, for nå lå vi i skogen med kun fuglekvitter og fluesurr å lytte til. Mannen laget hjortegryte med fløtesaus og potetstappe til oss. Så var vi kvitt en kilo til med vekt. Sekkene var tunge.  

Filefjell

På vei mot Tyinkrysset

Dagen etter fortsatte turen mot Tyinkrysset.
Vi gikk i 2/3 timer, jeg husker ikke nøyaktig, men det var veldig godt å komme frem til Tyin, og få seg en kald øl etter strabasene.

Her fikk vi også kontakt med en eldre herremann som kjørte oss til Kyrkestølen. Noe som er en kort tur med bil, men det ville ha vært langt for oss å gå langs hovedveien. 




Fra Kyrkjestølen gikk vi i ca to timer. Da var vi omtrent midt oppå Filefjell, 1250 moh. Der kom det en ordentlig regnstorm på oss, så vi hutlet oss i ly og fikk teltet opp i rekordfart. Det var koselig å ligge lunt og godt i soveposene og høre på vinden som ulte utenfor. Vi spiste blomkålsuppe og spilte kort.

Dagen derpå grydde med nysnø på tuftene rundt oss. Vi fortsatte videre, og heldigvis gikk vi ned De sju skuffelser, og ikke opp ... Etter en vandring på ca 6 timer, inkludert pitstopp ved Maristova, kom vi til Borlaug. Her bestemte vi oss for å skeie ut med en overnatting på Ungdomsherberget.

Vi var ikke mer enn kommet inn dørene der, så ble minste ungen syk, og måtte faktisk i hui og hast til Sjukehuset i Lærdal. Der ble hun liggende i to døgn, antakelig på grunn av vann hun hadde drukket på Filefjell. Vi andre ble ikke syke.
  

Vindhellavegen

Eldste jenten kommenterte det så greit: Dere er ikke akkurat Parents of the Year, da vi valgte å la stakkars gullebarnet ligge alene på sykehuset, mens vi fortsatte vandringen vår. Men nå hadde vi fått fatt i bilen som hadde stått i Lærdal, slik at vi kunne kjøre mellom etappene.

Ene dagen dro vi til stavkirken Borgund og gikk Vindhellavegen, og Sverrestien (som egentlig ikke er en del av Kongevegen, men som også er et nydelig stykke å vandre). Og da ble denne etappen en fin rundtur unnagjort på et par timer.

Vi dro på visitt på sykehuset og sørget for at pasienten hadde lesestoff, snop og batteri på mobilen.
Så kjørte vi avgårde for å begynne på Galdane-turen.
Vi gikk i en times tid før vi var fremme ved gården. Der slo vi opp teltet og sov den siste natten på turen vår.
Morgenen etter måtte vi tidligopp og avgårde. Vi skulle gå resten av Galdane, og så  ta et stykke av Gamlevegen til Bergen tilbake til bilen. Det gikk unna på to timer, og vi rakk legevisitten på Sjukehuset. Ungen var frisk igjen, og vi fikk henne med oss i bilen og kjørte hem igjen te Bergen.

En utrolig fin tur som anbefales veldig! Nydelige omgivelser å vandre i. Lette veier å gå. Masse informasjon om stedene vi passerte, på fine oppslagstavler. Og nå ser vi at de har satt opp busser også for å knytte sammen veistykkene. Det er bra, for det var ikke barebare å finne haik til 4 voksne mennesker med hver sine digre sekker.

Alt i alt gikk vi 90 km, sov 4 netter i telt og en natt på ungdomsherberge. Jentene sine sekker veide 10 kg hver, min veide 15 kg og mannen sin veide 24 kg. Vi gikk med turstøvler. Teltet var et 4-mannstelt.

Godt nyttår, god julemiddag ...

Godt nyttår ønskes fra meg!
Det er visst det jeg klarer å strekke meg til - ett blogginnlegg i året. Jaja to da, med oppfølgingsinnlegget i juli ... Pinlig, jeg vet.

I år er det ikke nyttårsforsettene som skal publiseres (tror ikke jeg har noen nyttårsforsetter i år, nå blir det på lykke og fromme ...), men 1. juledagsmiddagen. Mye mer interessant, ikke sant?!

Vi laget for første gang gås. Og den eneste grunnen til at det ble gås, er at jeg er så sær at hvis alle andre lager kalkun, så skal jeg jaffal ikke lage dét!

Men vi ville prøve noe nytt, og da ble det gås.
Først googlet jeg det for å finne ut om det var noe man kunne tørre å begi seg ut på i det hele tatt, det var det. Så begynte jeg og ringe rundt til slaktere for å få fatt i, det fikk jeg.

Vi var 5 voksne matglade mennesker og 2 småspiste frøkner. Gåsen var 3,2 kg og det var akkurat nok, pittelitt til overs bare.

Sånn begynte vi:
Revet skall av 2 sitroner og 1 appelsin
1 ss saltflak
2 ss chinese five spice.
Krydderet laget jeg selv: kanel, nellikspiker, fennikkelfrø, stjerneanis, szechuanpepper - 1 ts av hver.
(Szechuanpepperet kjøpte jeg på et marked i Wuhan da vi var på ferie i Kina.)

Vi skar et rutemønster i skinnet på hele gåsen. Etterpå gned vi den inn med krydderblandingen og sitrusraspet.
Gåsen sto på kjøl over natten. Sitronene og appelsinen delte vi opp og stappet inn i fuglen.
Da vi gjorde det oppdaget vi (bare flaks) at inni den lå hjerte og diverse andre deler pakket i en plastpose!
De kokte vi kraft på.

Da gåsen skulle tilberedes:
Vi la den på rist - med et kar under slik at alt fettet kunne renne ned i det i løpet av steketiden - med ovnen på 250 gr C. Etter 15 minutter senket vi temperaturen til 180 gr C. Fuglen skal steke 15 min/kg. Når det var 30 minutter igjen av steketiden, tok vi fuglen ut av ovnen og ringlet honning over den. Vi skar den opp ved lårene, dette for at den skulle bli jevnere stekt. Gåsen inn igjen i ovnen for den siste halvtimen. Når fuglen var ferdig stekt, pakket vi folie over den og lot den hvile i 15 minutter før vi delte den opp.

Potetene kokte vi til de begynte å bli møre, da la vi dem i fettet i karet under gåsen i stekeovnen, slik at de fikk steke seg ferdig der. Syyykt godt!

Som tilbehør hadde vi en slags waldorfsalat, stekte champignoner og rosenkål, og madeirasaus laget på kraften, du husker vi laget.

Oh my, det var godt, altså!! Tror det skal bli en tradisjon hos oss. Anbefales herved :-)

Halvveis

Nyttårsforsetter, 2016    Sånn gikk det:

1 -  Slutte å kjøpe all mulig dritt på nettet.
Dette går forsåvidt greit - jeg har ikke kjøpt noe på nettet hittil i år.
(Lygekryss på ryggen - jeg har kjøpt meg ett par sko, og de er kjempefine og det var et kupp ...!).

2 - Løp lengre, det er godt for deg!
Det gikk strålende fint i starten, men så gikk jeg inn i flere lange perioder med voldsomme ryggsmerter.
Jeg klarte akkurat å åle meg innimellom med halvmaraton i Bergen. Det var en opplevelse, og det gikk helt fint - så thumbs up for me!
Uken etterpå ble jeg imidlertid satt ut av spill igjen. Jeg gikk til legen og fikk henvisning til MR. Undersøkelsen viste slitasje i de ekte leddene - hva nå det måtte bety - men ingen prolaps eller spinal stenose.
Så ramlet jeg tilfeldigvis over noe som heter lymfebehandling. Og det må jeg si - det var helt fantastisk: jeg vaklet inn på behandlingsrommet med voldsomme smerter, og ikke minst angst for at smertene skulle bli verre. Tjue minutter senere danset jeg ut igjen! Jeg kan nesten ikke forstå at det går an, jeg. Behandlingen besto i å trykke på disse 'stressknutene' vi får, og jeg hadde mange sånne, for å si det forsiktig.
Nå føler jeg meg helt frisk, og klar for nye løpeutfordringer :-)

3 - Have fun!
Det har jeg hatt! Til tross for ryggsmertene, har jeg klart å finne på kjekke ting.
Vi har feiret flere store dager - ja, vi er kommet i den alderen ...
50-årsdager på løpende bånd.
Barnedåp for barnebarnet (tenk det!).
Jeg har vært på besøk hos Gullebarnstudenten i Frankrike.
Og sist, men ikke minst: jeg har spilt inn film! På ekte. Hele våren har gått med som statist ved en filminnspilling i et studio på Askøy utenfor Bergen. Resultatet kommer på TV3 til høsten :-)

2016 - Bring it on!

Vel overstått jul, og godt nyttår, godtfolk!!

Nyttårsforsetter, 2016:   

1 -  Slutte å kjøpe all mulig dritt på nettet.
Sko, kjoler, malerier, gulvtepper etc etc etc. Nå er det slutt - finn en annen form for tidsfordriv!
Bøker var jo utrolig effektivt mot kjedsomhet før i tiden, før mobilen snek seg som en (tids)tyv inn i livet ditt ...

2 - Løp lengre, det er godt for deg!
De tre første kilometerne går med til å rydde opp i hodet, de tre neste til å lytte til hva kroppen har å fortelle, deretter er det pur 'mindfulness'.
Løping er skikkelig egotrip :-D

3 - Have fun!
Grip muligheten og vær med på alle de rare tingene som dukker opp og som skiller hverdagene fra hverandre. 

For som han sa, Jack Kerouac:
'Because in the end, you won't remember the time you spent working in the office or mowing your lawn. 
Climb that goddamn mountain!'

Jeg klarte det!

... og hvis noen lurer på hvordan det gikk, så har jeg bare en ting å si: piece of cake!

I slutten av juni kom invitasjonen til å bli med på tur til Amsterdam for å delta på Mizuno Halfmarathon. Full av eventyrlyst, nølte jeg ikke et øyeblikk med å si ja ...
Så begynte jeg å trene. Eller, jeg fortsatte å trene, heter det vel egentlig, men nå måtte jeg jo fokusere på å løpe langt og ikke bare løpe en liten tur bort i veien og hem igjen, liksom. Vanligvis løp jeg 4 km, 5 km hvis jeg tøffet meg og deltok på en karusell, og en gang var jeg heeelt rå og løp hele 9 km!

Men altså, i hele juli løp jeg 40 km, i august hadde jeg hodepine og løp kun 5 km (det var stress!) og i september løp jeg nesten 100 km. Så trappet jeg ned i oktober med bare noen korte løpeturer og et par lange gåturer i terreng, og siste uken før selveste løpet hadde jeg fri :-)

Løpsdagen, 18. oktober, opprant med overskyet vær og ca 10 grader. Med andre ord - helt perfekte forhold! Kanskje ikke for heiagjengen min (hei Tine), men for oss løpere - min søster og en venninne av henne.
Og det gikk bare helt finfint. Ingen problemer med å finne frem til start (vi fulgte bare etter de 14.014 andre deltakerne); ingen problemer med utholdenheten; drikke fikk vi underveis, samt mulighet til å gå på do; og hele løpet var bare en eneste fest med musikk og baluba og heiing hele veien.
Jada, de tre siste kilometerne var drittunge, men noe annet hadde jeg ikke ventet, heller. Og etterpå kjentes det ut som om noen hadde byttet ut knærne mine med noen som var to nummer for små, men igjen, etter 21 km, så er det sånt som man regner med. Dagen etter var jeg jo fin igjen, og to dager etter var gangsperren vekke også.

Alt i alt - når denne husmortrimmeren kan, tror jeg hvem som helst kan klare å trene seg opp til å løpe en halvmaraton - mest av alt sitter det i hodet. I alle fall så lenge man ikke setter seg altfor hårete mål hva gjelder tid. Her måtte vi i mål på under tre timer, jeg klarte det på 2.23, og er sååå stolt :-)

Når jeg skal løpe en hel maraton, spør du? ALDRI!!

Nå nærmer det seg ...

Løpetur mot soloppgangen - tenk det!

Da min søster ringte meg, og utfordret meg, for en tre måneders tid siden, så virket det helt overkommelig å trene seg opp til et halvmaraton.

Målet var å gjennomføre på under tre timer, altså ikke så fryktelig hårete. Man har jo drevet med løping sånn forsiktig og på det jevne de siste par årene.

I kveld var jeg ute og løp meg en tur, tredje langløp før halvmaraton.
Da jeg kom hjem var jeg helt i ekstase over at jeg for første gang i mitt liv hadde løpt over
en - 1 - MIL!




Mannen bare så på meg, ristet på hodet og sa tørt: "Det var på høy tid, om 28 dager skal du løpe mer enn det dobbelte ..." 

Sååå, jah, da er det bare å fortsette og løpe da, kjerring.

Løp, kjerring, løp!

Om 100 dager skal jeg løpe halvmarathon i Amsterdam. Just sayin' ...

Frem til dess blir det bare å holde koken. Fjo :-)

Prioriteringer

Ja, hva skal man si - jeg har lyst, men jeg har ikke tid ...

Jeg har lyst til å blogge, men det er så mye annet jeg har lyst til også.
Som å være ute i hagen, lese, gå tur, trene; invitere venner og familie på besøk, dra på besøk til dem; gå i teateret, operaen, kino; reise.

Men som sagt, jeg har lyst til å blogge også. Det er bare blitt prioritert vekk nå som jeg jobber 8-16, og ikke har hjemmekontor lenger.
Før vettu, da kunne jeg jo blogge til alle døgnets tider uten at det spilte noen rolle. Sånn er det ikke lenger.

Men jeg har en Instagramkonto, og den bruker jeg flittig, det er jo fort gjort!

#nefertitifoto dersom du har lyst til å se :-)

(Og så skal jeg ta opp igjen bloggingen senere i livet. Uansett brukes den til oppdatering av leselisten.)

I anledning Kvinnedagen

Gratulerer med dagen, jenter og damer :-)

Jeg har bare en liten epistel jeg ville formidle i forbindelse med dagen.

Siden jeg er korpsmamma fyker jeg stadig rundt omkring på konserter, basarer og konkurranser. Og treffer på de forskjelligste unger, og foreldrene deres. Så også denne helgen.

Vi skulle til å gå hjem etter endt konkurranse, og jeg sto i døren og ventet på at min datter skulle komme med instrument og saker og ting.

Da hørte jeg en mor og hennes sønn (ca 7 år) i heftig diskusjon rundt podens instrument, en diger sak, antakelig en bass av noe slag, omtrent på størrelse med nevnte guttunge.

"Nå tar du instrumentet ditt og kommer!" sa moren.
"Ta det for meg, du, mamma," svarte guttungen og begynte å rusle mot døren, jakken hang nonsjalant over ene skulderen hans.
"Nei, jeg tok det inn for deg, så nå tar du det med ut igjen," sa moren og sto på sitt.
Guttungen så på henne med et blikk som klart og tydelig viste hva han mente om akkurat den saken.
"Hrmph, elendig service, må jeg si ...!" kom det klart og tydelig fra småtassen, før han hektet jakken skikkelig på seg, tok instrumentet sitt og slepte det med seg etter henne ut døren og bortover skoleplassen mot bilen.

Jaja, dagens mødre, altså, totalt ubrukelige! Gratulerer med dagen ennå en gang :-D

Mental oppvarming

Jeg har en tidi' datter, en skjønn jente, som sier de rareste ting.
Gullebarnet har blitt stor, har egne meninger, vet hva hun vil og lar ingen leve i uvissa.

"Rotete på rommet mitt? Når jeg ligger i sengen og ser i taket, ser det veldig ryddig ut!"

Eller, hun kan si noe sånt som at: "Pappa, nå høres du ut som et dårlig formulert russekort ...!"

Og, hvis hun har hatt mareritt og blir invitert til å ligge på armen til mor: "Sove på armen din?! Jeg vil heller drømme om et spøkelse, enn å ligge på armen til en som ser ut som ett ...!"

Jaja. Hin dagen forsov vi oss, jeg hadde satt telefonen min på lydløs, så den ringte og ringte, mens jeg sov og sov ...
Da vi hadde kommet oss ut av dynene og satt forhutlet og smaløyd i bilen på vei til jobb, spurte jeg om ikke hun pleidde ha vekking?

"Jo, selvfølgelig har jeg det, men det er jo bare for å få litt mental oppvarming, jeg forventer jo at du skal komme og få meg opp!"

Så der fikk jeg den .*Ler og rister på hodet samtidig* Det er Gullebarnet som ingen kunne målbinde.

Rygger inn i helgen

"Dei vil alltid klaga og kyta ..."
Ja, det er jo det jeg har mest lyst til akkurat nå: klage på ondten i ryggen, som gjør at jeg nå, på ukens fineste dag, ligger til sengs.

Men jeg skal prøve å la være. Da vil jeg heller fortelle deg om gårsdagen, som når jeg ser tilbake på den, ble litt løyen.

Jeg var på jobb som vanlig - har stått ved kontorpulten de siste to ukene da jeg har hatt en uggen fornemmelse i korsryggen - etterpå dro jeg i full fart inn til byen for å rekke franskkurset mitt, og så skulle jeg opp til skredderen for å prøve bunaden som måtte syes inn (inn!).

Skredderen, en eldre, søt liten dame, bor i en elegant leilighet med eikeparkett på gulvene, bord og stoler med forgyldte rokokkoben, marmorplate og messing foran ildstedet, og tunge velourgardiner med gulldusker som omrammer vinduene.

Man tar jo alltid av seg på bena før man går inn i private hjem, men jeg må innrømme at til tross for (den fordums) elegansen som møter en i dette hjemmet, så nølte jeg litt før jeg bøyde meg for å gjøre akkurat det, i går. Da med tanke på de to foregående ukenes ugne ryggfølelse.

Dessverre valgte jeg å følge vanlig skikk og bruk fremfor magefølelsen, eller ryggfølelsen. Den første skoen gikk fint, men så ... KLIKK! sa det i ryggen, og jeg ség ned på alle fire.

Skredderen, som hadde gått foran meg inn i stuen, ble litt perpleks da jeg kom klynkende etter henne, på alle fire over parketten. Jajaja - så gale var det faktisk! Og i den stillingen ble jeg værende i de neste tretti minutter, før jeg klarte å karre meg opp igjen på to. 

Veldig pinlig, tenker jeg nå, men der og da var det bare vondt. Heldigvis, kan en kanskje si, så hadde hun vært gift med en mann med ryggproblemer, så hun skjønte liksom hva det gikk i. I tillegg er hun av den generasjonen som har opplevd litt, så hun tok det fint :-)

Resten av historien - kjøreturen til legevakten, mobiltelefonen som forsvant, det å ikke kunne telefonnummerne til sine nærmeste utenatt osv - kan vi ta en annen gang ...

God, oppegående, helg til deg og dine!

Så mange muligheter ...

... som verden har å by på. Det gjelder bare å være tøff nok til å gripe dem etterhvert som de dukker opp.
Jeg husker fra den gangen jeg var ung selv, det var veldig mye jeg hadde lyst til å gjøre; jeg drømte om å dra ut i verden å oppleve det ene mer fantastiske enn det andre. Men jeg gjorde det ikke. F.eks dro jeg ikke til Italia for å studere sammen med min venninne, enda muligheten var der rett foran nesen min. Jeg turte ikke, når det kom til stykket, eller så kanskje jeg følte at jeg ikke kunne.

En fredag i slutten av mars i år satt jeg hjemme på kjøkkenet sammen med mine døtre og snakket om disse tingene. Eldstemann (som bare er litt min), nå 27 år, overrasket i sin tid hele slekten, da hun meldte seg til førstegangstjeneste, og forble  militær i hele 5 år, før hun ble sivil og begynte å studere ved UiO.
Mellomste, Store-Flinkejenten, var ved det punktet at hun for første gang var nødt til å ta et valg, altså hvilken videregående skole skulle hun søke seg til.
Mens minstemann, Gullebarnet, hun satt med stjerner i blikket og proklamerte at når det ble hennes tur, så ville hun dra til Frankrike for å gå på skole!

Av alle rare ting som skjer her i livet, så ble det sånn at Gullebarnet og jeg, dagen etter skulle på korpssamling på en skole i en annen kommune. Da vi gikk inn døren på den skolen, gikk vi rett på en diger plakat hvor det sto med store bokstaver: "Vil du gå videregående i Frankrike?"

 I all hast før vi skulle inn på konsert, knipset jeg et bilde av plakaten og oppgitt internettadresse, for å studere det nærmere når vi kom hjem igjen.

Dette var lørdag, og det var langt ut på dagen da vi kom hjem. Jeg viste bildet av plakaten til Store-Flinkejenten, og hun ble selvfølgelig fyr og flamme. Men så oppdaget vi at søknadsfristen gikk ut bare tre dager senere, og kravene var at sammen med en søknad så hørte det til både helseattest, attest fra to forskjellige lærere, karakterutskrift fra de to siste årene og bilder fra fotograf. Alt i fem eksemplarer.
Jeg sa til min datter at jeg tvilte på at vi kunne klare å få det til. I tillegg til at vi skulle fremskaffe alt dette på bare en dag, så skullle søknaden leveres i Vest-Agder. Det er langt fra Bergen til Vest-Agder, så ...

Men Store-Flinkejenten var faktisk så bestemt på at dette ville hun, at hun klarte å presse sin mor til det ytterste. Og jammen fikk vi det til!! Med det resultat at hun, i en alder av 15 år, har flyttet hjemmefra, og nå er skoleelev i Lyon, Frankrike, og går inn denne døren hver dag. Og her skal hun gå i tre år. Tenk det!

Hvis du vil vite mer om å ta videregående i Frankrike, kan du følge denne lenken :-)

Sommerfeien 2014, LA, LV osv

Fisherman's Wharf, Monterey

Vi kjørte fra tåkeheimen San Francisco, og så frem til strandlivet i Monterey og Carmel. Derfor ble vi nok litt skuffet ja, da vi fant ut at tåkebeltet strakk seg hele veien nedover langs kysten. Ikke at det gjorde noe sånn sett, det var nok av spennende ting å se og oppleve, men, du vet ...
Monterey var veldig koselig, første dagen dro vi rett inn i bygatene og fikk med oss marked. Mat, frukt og grønnsaker, smykker i allslags farger og varianter, grilling av hamburgere (og andre amerikanske ting som jeg innrømmer ikke å huske navnet på), og levende musikk - små band med banjo og fele.
Dagen etter kjørte vi først til Carmel Valley, som ligger lenger inn i landet og dermed slipper unna tåkebeltet ytterst ved kysten, hvor vi fant oss et hotell med svømmebasseng. Der koste vi oss i timevis. Ettermiddagen og kvelden tilbrakte vi rundt Fisherman's Wharf og Cannery Row.

Ikke forstyrr!

Bak en sånn smykkebod på markedet oppdaget vi en musikkforretning, og vi inn! Store-Flinkejenten gikk med et ønske om å finne seg en ny kul gitar i løpet av turen. Vi overlot henne til seg selv og en musikkfrende der inne, og før vi forlot byen var hun blitt den stolte eierinne av en Fender Telecaster Swirl.
Det mørke blikket skyldes at Moren tyter for mye ...!
Ikke rart kanskje, at man blir litt smågretten, tre uker mer eller mindre oppå hverandre, kan slite på noenhver ;-)




Mellom Monterey og Carmel går det an å kjøre helt ytterst langs kysten. '17 mile drive' heter turen, den tar ca 45 minutter med bil dersom du ikke stopper og ser, vasser i strandkanten, kaster stein i sjøen osv, og den koster 10 $. Det er litt av en tur! Først og fremst på grunn av den vakre naturen med ville forrevne klipper og havet som kaster seg innover, men minst like mye på grunn av alle de vanvittige husene man kjører forbi. Her er det snakk om de flotteste, største, mest luksuriøse boligene du kan tenke deg, med hager som man bare kan drømme om.
Vi kjørte av ruten i Carmel, og ble i den byen i noen timer, før vi kjørte samme vei tilbake til Monterey.
Carmel var enda mer sjarmerende enn monterey! En av de plassene jeg kunne flyttet til, bodd og levd i. Små gater, spennende butikker i bortgjemte smug, gallerier, kaféer med utsøkt mat og god service, lørdagsmarked med frukt, grønnsaker og ja ... alt. Rett og slett drømmestedet. Nederst i hovedgaten lå stranden, og jammen var vi ikke så heldig, at tåken lettet litt i de par timene vi var der, så vi fikk sole oss litt også.

Stranden mellom Monterey og Carmel

 

(Ute)restaurant i sjarmerende Carmel

Road trippin'

Vi tok ut leiebilen i San Francisco og skulle levere den tilbake i Las Vegas.
Vi kjørte altså lange strekk omtrent hver tredje/fjerde dag. men man merker selvsagt ikke hvor langt man faktisk kjører over there, på samme måte som vi merker det her i gamle landet. Det gikk unna på veiene der, det kan jeg bare si. Og landskapet vi kjørte gjennom var mye sånn som på bildet her, avbrutt av lange strekk med nikkepumper som går kontinuerlig.
Fra Monterey og Carmel kjørte vi videre til Los Angeles og Santa Monica Beach.
Da ble livet plutselig helt annerledes!

Hjemløs ved Venice Beach

I Santa Monica sjekket vi inn på et svært så ekslusivt hotell. Her snakker vi valet parking, dress code og baderomsprodukter signert Bvlgari. Veldig annerledes og staselig for oss striler på tur, kan du si.
Og kontrasten var selvsagt stor fra luksuslivet på hotellet, de flotte fasadene og den laid backe stemningen på 3rd Street Promenade , til alle de hjemløse man så overalt. Mange, overalt! 

Vi var på stranden og badet hver dag, det var deilig. Godt for en nordboer å få bli varm til beinet, liksom. Og så leide vi sykler på hotellet. Vi syklet langs stranden fra Santa Monica til Venice Beach. Og bare for å ha nevnt det: det var sykkelsti, joggesti og spasérgang, ingen skal kunne si at de mangler noe på den fronten!
Venice Beach var jo også noe for seg selv med sine body buildere på Muscel Beach, skatere, rulleskøytedansere, basketballspill, tatoveringssjapper og freakete kunstnere. Må se!

Hollywood

 En dag i Universal Studios var i grøvste lagjet for oss - det var en underholdningsmaskin nesten uutholdelig for meg og min familie. Men i tillegg til alt maset fikk vi jo også med oss det som faktisk var spennende. Med kulisser og sminketrailere og alt det der. Uansett, 8 timer i den maskinen var et helvete, etter 2 timer var vi mer enn klar til å dra, men så var det det at vi hadde meldt oss på en dagstur, så vi var liksom stuck ...

Flagstaff

Med Flagstaff var det noe helt annet! Det var som å komme til en oase av fred og fordragelighet. Hotellet var flott, men stille og rolig, og så hadde det en verdighet over seg som vi egentlig opplevde overalt i den byen. I alle fall i 'Gamlebyen', med sine jazzkaféer, puber med quiz-kvelder, danseskoler som underholdt og viste seg frem i parker og på torg. I det hele tatt, noen dager på turen som vi ikke hadde hatt noen spesielle forventninger til, men som viste seg å bli noe av det fineste. En cool by!
Ved Flagstaff besøkte vi Meteor Crater, og Walnut Valley. Sistnevnte huler, eller overheng, i fjellsidene, hvor det hadde bodd mennesker for 1000 år siden. Veldig spennende begge de utfluktene.

nefertiti i Grand Canyon

Been there, done that!

Vi var i Grand Canyon ved Skywalk, Hualapai Indian Reservation. Det var storslagent, det var det!
Men dyrt, selvsagt, spesielt for oss nordmenn som er vant til at det å se naturen er gratis :-)

Fra Flagstaff til Skywalk tok kjøreturen 3,5 timer. Derfra gikk turen til Las Vegas hvor vi skulle levere bilen og reise hjem fra.


Las Vegas, hva skal man si?!
Det var som et kjempestort 'Danskebåten', med røyk og billig, for ikke å gratis, whisky. Her var i tillegg spill og nestennakne damer  all over the place. Det var en smal sak å få seg alle de forannevnte, men å få seg noe å spise var det verre med.
Jaja. Om kvelden, tok vi oss i alle fall en runde i casinoet, Mannen og jeg. Vi spilte vekk de på forhånd avtalte 200 dollar, og så gikk vi og la oss, hverken mer eller mindre lykkelige enn vi hadde vært på forhånd :-)

Utsikten fra Planet Hollywood, Las Vegas

Takk for en flott ferie! Neste gang tar vi New York, New York :-)

Sommerferien 2014, San Francisco

 Vi skjønte ikke hva de snakket om, guidene våre på sightseeing-bussen i San Francisco ... De maste noe voldsomt om hvor heldige vi var som hadde fått et slikt fantastisk vær  (for det hadde vi, helt nydelig) ...! Egentlig skulle vi hatt på oss boblejakke og lue, og så satt vi der i t-skjorte og miniskjørt!!
Vi hadde nok ikke gjort researchen vår, for vi tenkte på California Girls og Surfin' og sol og varme og alt det der når vi bestilte SF ...
Men så en dag kom den over oss. Tåken. Vi trodde vi var vant til tåke, som får den inn over oss fra Nordsjøen av og til, men dette ... Brr! Så husk: Skal du dit noen gang, ta med deg varme klær, uansett årstid!

Vi reiste rundt med den bussen i SF, hoppet på og hoppet av. Helt ok, men for vårt vedkommende, så tror jeg det hadde lønnet seg å ta taxi de gangene vi skulle langt. Det er lett å bli revet litt med når bussjåførene/guidene forteller om hvor praktisk alt er - for å si det sånn. Det er ikke alltid at bussen din er der du skulle ønske at den var ...
Vi gjorde noen av de tingene man bør gjøre når man er i SF:
De stupbratte gatene med alle de vakre husene, Jimi Hendrix' Haight Street, China Town, Japan Town, Fisherman's Warf; vi spiste clam chowder. Og så var vi på California Academy of Sciences, og Botanical Gardens og Japanese Tea Garden. Veldig flott for oss hagegale :-)
Vi fikk ikke med oss Alcatraz, men derimot Muir Woods med de enorme redwood-trærne. Wow, just sayin'!


Og så fikk vi med oss det fargerike San Francisco, her presentert ved Gay Parade. Det var litt av en opplevelse - spesielt for de to gullebarna som ikke 'har vært ute en vinternatt før'. Vi var ikke egentlig klar over at paraden pågikk akkurat da, men så fortalte guiden på hopp-on-hopp-off-bussen at de måtte ta en omvei på grunn av den, og da hoppet vi av for å få det med oss. Det var en opplevelse! Det var mye og se, av mang slags. Og, bare, når du skal til San Francisco, sørg for å ha en blomst i håret. Eventuelt en rev, ehh, bak øret :-D
 

Den dagen vi dro videre, startet vi med frokost på den mest fantastiske restaurant - Buena Vista Café. Her må du nesten innom når du er i SF. Til tross for alle turistene, så er stemningen autentisk, servitørene er 'rett ut av filmen' og maten er himmelsk amerikansk. Jeg er klar til å dra tilbake ene og alene på grunn av denne sjappen.

Jeg mener - se da! Arme riddere med smør, melis og sirup ... Og så var det bacon, omelett med fersk spinat, stekte poteter. Ja, og så irish coffee, certainly :-)

Her er Store-flinkejenten. 

Hun har egentlig lyst til å ta seg et bad på stranden ved Fisherman's Warf, fordi hun er en tøffing. Men så gjør hun det ikke, fordi hun er cool!

Hun er nesten voksen, og det er  godt/ondt å være med mor og far på ferie.

Sommerferien 2014, Montana

Jeg tar meg sammen nå når høstferien står for døren, og blogger litt om sommerferien ...

 Sommerferie i Montana er stor blå himmel og saftig grønt gress; iris, rose, lin og kokardeblomster strødd utover et vanvittig svært lerret; hester; kjølige, friske morgener og heite ettermiddager; bjørnunger som tumler rundt i skogkanten og elg som fullstendig uaffisert rusler inn på tunet. Cowboyer; pannekaker med sirup til frokost, store biffer til middag; square dancing, og marshmallow-grilling i tipien ...

Sommer i Montana er fuglekvitter, og en hjort som nysgjerrig kikker på deg mellom trærne; en himmel som fullstendig ut av det blå blir grå ...; en liten storm som kommer  ut av ingenting og blåser hatten av deg dersom du ikke har festet hakeremmen skikkelig!

 Sommer i Montana er en koselig liten hytte fra 1934 ...

Deborah & Carol Anne

 ... det er wranglere som rir ut klokken 6 am ...

 ... og kommer tilbake en time senere med 75 uthvilte, sunne hester!

Sommer i Montana er å få en ny venn. En cowboy av den sjeldne typen, som Bob.
Bob som levendegjorde historien om nybyggerkvinnen i The Crazy Mountains; den vanvittige iren, leselampen og en Colt 45 og om den gangen han trodde han hadde drept Penelope, en 85 år gammel livsnyter av en dame. Bob som fikk to evige beundrerinner i Prinsesse Gullebarnet og Store Flinkejenten.

En dag skulle vi ned et veldig bratt heng, på en smal, smal sti som var både glatt og steinete. Salgjordene var blitt strammet litt ekstra hardt på alle hestene før vi begynte på nedstigningen, og vi var litt smånervøse, alle sammen. Det var veldig bratt, og Gullebarnet fikk brått et akutt behov for å få lov til å stige av hesten sin, noe jeg gjorde Bob oppmerksom på.

"Well, I sure would have wanted her to tell me just a little bit earlier, 'cause gettin' off here, will be awfully awkward ..."

End of discussion! Men nedstigningen fikk nytt navn den ettermiddagen: Sol's Nightmare.

Kunne du tenke deg å dra på en ferie som denne? Klikk deg inn på 63 Ranch sine sider.
63 Ranch er en virkelig perle - det er gammeldags og enkel innlosjering, men du får en nydelig naturopplevelse! Vi var ute på 10 forskjellige turer, 6 timer på hesteryggen hver dag, og ikke én dag var lik den forrige. Hestene er sunne, det er ro og orden over alt som skjer ved innhegningen, wranglerne er drevne og veldig oppmerksomme. Maten er enkel og god amerikansk husmannskost nærmest, og da presiserer jeg god :-)
Vi reiste Bergen, AmDam, Minneapolis, Bozeman. Fra Bozeman gikk turen med bil til Livingston og opp til ranchen ca 2 timer inkludert shoppestopp. Vi handlet med oss egne drikkevarer og snop til å ha i hyttene.
Og bare for å ha sagt det: vi hadde ikke sittet i en sadel før, noen av oss.

Men det var no problem - Jiihaaa!!

Festspill, Bivrfrost

Ja, jeg vet ... utrolig dumt bilde! Rappet på nettet.

Vi ble invitert til denne forestillingen ifbm min manns jobb.

 

Vi har ikke sett mye dans tidligere, men det er jo utrolig kjekt når man først får anledningen til å se så
bra kvalitet.

Veldig god dans, veldig god musikk, tøffe effekter.

Evig aktuelt tema!

Les mer HER.

Etterpå var det middag i Spissen (på Grieghallen) det var også en spesiell opplevelse. Ikke ofte man sitter tilbords med SÅ mondene mennesker. Sier ikke mer ... ;-)