nefertitis samlinger: Så mange muligheter ...

... som verden har å by på. Det gjelder bare å være tøff nok til å gripe dem etterhvert som de dukker opp.
Jeg husker fra den gangen jeg var ung selv, det var veldig mye jeg hadde lyst til å gjøre; jeg drømte om å dra ut i verden å oppleve det ene mer fantastiske enn det andre. Men jeg gjorde det ikke. F.eks dro jeg ikke til Italia for å studere sammen med min venninne, enda muligheten var der rett foran nesen min. Jeg turte ikke, når det kom til stykket, eller så kanskje jeg følte at jeg ikke kunne.

En fredag i slutten av mars i år satt jeg hjemme på kjøkkenet sammen med mine døtre og snakket om disse tingene. Eldstemann (som bare er litt min), nå 27 år, overrasket i sin tid hele slekten, da hun meldte seg til førstegangstjeneste, og forble militær i hele 5 år, før hun ble sivil og begynte å studere ved UiO.
Mellomste, Store-Flinkejenten, var ved det punktet at hun for første gang var nødt til å ta et valg, altså hvilken videregående skole skulle hun søke seg til.
Mens minstemann, Gullebarnet, hun satt med stjerner i blikket og proklamerte at når det ble hennes tur, så ville hun dra til Frankrike for å gå på skole!

Av alle rare ting som skjer her i livet, så ble det sånn at Gullebarnet og jeg, dagen etter skulle på korpssamling på en skole i en annen kommune. Da vi gikk inn døren på den skolen, gikk vi rett på en diger plakat hvor det sto med store bokstaver: "Vil du gå videregående i Frankrike?"

I all hast før vi skulle inn på konsert, knipset jeg et bilde av plakaten og oppgitt internettadresse, for å studere det nærmere når vi kom hjem igjen.

Dette var lørdag, og det var langt ut på dagen da vi kom hjem. Jeg viste bildet av plakaten til Store-Flinkejenten, og hun ble selvfølgelig fyr og flamme. Men så oppdaget vi at søknadsfristen gikk ut bare tre dager senere, og kravene var at sammen med en søknad så hørte det til både helseattest, attest fra to forskjellige lærere, karakterutskrift fra de to siste årene og bilder fra fotograf. Alt i fem eksemplarer.
Jeg sa til min datter at jeg tvilte på at vi kunne klare å få det til. I tillegg til at vi skulle fremskaffe alt dette på bare en dag, så skullle søknaden leveres i Vest-Agder. Det er langt fra Bergen til Vest-Agder, så ...

Men Store-Flinkejenten var faktisk så bestemt på at dette ville hun, at hun klarte å presse sin mor til det ytterste. Og jammen fikk vi det til!! Med det resultat at hun, i en alder av 15 år, har flyttet hjemmefra, og nå er skoleelev i Lyon, Frankrike, og går inn denne døren hver dag. Og her skal hun gå i tre år. Tenk det!