Etter det som skjedde 22. juli i fjor, og den påfølgende
rettsaken som i disse dager går mot slutten, er det noen ting jeg har bitt meg
merke i, og som jeg har begynt å tenke mer og mer på.
Og det er dette med den
norske verdigheten. Begrepet dukket opp, for å si det makabert, nesten før
ofrene fra Utøya var kommet i jorden. Ja, jeg vet, det er makabert!
Men var det ikke noen – jeg kan ikke si hvem, enten
journalister eller noen fra regjeringen – som igjen og igjen uttalte at vi
nordmenn tok det så verdig, det som var skjedd? Og var det ikke noen, som igjen
og igjen rullet seg i glansen nærmest, over å kunne berette at det i
utenlandske medier ble omtalt hvor behersket og verdig vi nordmenn opptrådte,
enda vi som folk var blitt rammet av en sånn grusom tragedie?
Og i retten, da noen endelig våget å vise hatet sitt ved å
kaste en sko, ja så fikk vedkommende beskjed om å sette seg ned og oppføre seg
verdig! Hvem er det som har mistet barnet sitt, som verdig kan klare å sitte og
se på drapsmannen uten å la følelsene løpe av med seg? For meg virker det
fullstendig unaturlig.
Som sagt, så har jeg tenkt ganske mye på akkurat det i det
siste. Og jeg tenker at før eller siden, så kommer vi til å få den norske
verdigheten midt i trynet! Jeg tror ikke
jentene mine, som er 12 og 14 år har sett noen grine, eller skrike, eller bryte
ut i raseri over det som har skjedd. Burde de ikke det? Burde de ikke ha sett
noen vise andre følelser enn verdighet, når nesten 100 ungdommer blir slaktet
ned? Hva skal de tro? De har tegnet hjerter, ja; de har sunget sanger og gått i
tog, ja, men de har ikke sett noen bryte ut i ubehersket følelseri . Hva må de
ikke tro, da? ”Hvis jeg dør, som bare er et enkelt lite menneske, da er det vel
ingen som gidder å heve brynene engang … ”
Det er første gang jeg bruker bloggen min til å komme med
tanker som dette. Jeg har en sånn myknytt-blogg, hvor det ikke har vært
meningen å legge ut ’dypere’ tanker, og det skal den fortsette å være. Men, før
jeg gir meg: MÅ vi ta Utøya tilbake? Sorry, men jeg klarer ikke se for meg, at
det stedet igjen skal kunne brukes slik det en gang ble. Skal de ligge i telt
der, synge og spille gitar der, treffe nye mennesker, bli forelsket, der? Kan
man det?
Etter min mening, så burde den blitt fredet, og overlatt til
seg selv og naturens gang. Og så kanskje, om tjue år eller 100, eller når det
norske folk har lært seg at det er lov å vise følelser, at det er lov å grine og
slite håret av seg når nesten 100 mennesker blir drept, da kunne man vurdere å
ta den tilbake. Ikke nå, ikke bare for, i all verdighet, å gjøre det.
PS. Jeg kjenner ingen som var på Utøya eller i Regjeringskvartalet, heller ikke noen som kjenner noen som var der. Jeg håper ikke at jeg støter noen ved å beskrive tankene mine omkring dette.
Elisabeth
4 kommentarer:
Nei, dette er ikke støtende, men en etterlysning av en normal sorgprosess. Jeg synes heller ikke den påberopte verdigheten er en normal reaksjon, og håper pårørende og etterlatte har andre rom å ta ut det normale. At ofre og etterlatte, i tillegg til daglige innlegg, oppdateringer og rettsak, også skal presenteres for bilder av dævelskapet i ethvert medium og hver dag, må hindre dem noe fullstendig i å gå videre i prosessen.
Så verdighet?
Overfor hvem?
I hvilken hensikt?
Flott Elisabeth!
Dette har vi to diskutert mange ganger nå. Så derfor var det godt at du regelrett plukker opp skoen fra der den regelrett ikke traff terroristen og viser den frem igjen.
Jeg har noen ord på hjertet jeg og...
Vi snakket om dette senest i dag , og ---- jeg er så enig med deg !!!
Jeg tenker også litt som deg. Godt skrevet!
Legg inn en kommentar