Huttetu

Max Record var perfekt i rollen som Max.

I dag har vi vært på kino, hele gjengen. Vi syns Avatar var så god at vi hadde lyst til å se den igjen, og samtidig ville vi at vår eldste datter på 11 skulle få se den, også.
Men, så har vi jo en litt yngre jente her i huset, også, som ikke er så begeistret for det som er skummelt. Derfor ble det bestemt at far skulle ta storejenten med seg og se Avatar, mens mor (jeg meldte meg frivillig) skulle se noe med minstebarnet.
Da jeg bestilte billettene på nett like etter frokost i dag, bestemte jeg meg for at jeg ikke ville se I Huttetuenes Land. Jeg hadde ikke lest noe om den på forhånd, men hadde en fjern idé om at den filmen ikke var noe for oss.
I alle fall, det var egentlig ikke noe annet jeg (vi) hadde lyst til å se, heller, men helt nederst i kinoprogrammet sto det en film som het Where the Wild Things Are. OK, tenkte jeg, familiefilm, handler om en liten gutt som blir konge i et eventyrland, den tar vi... Huttetuene, selvfølgelig! Altfor trøtt i trynet til å koble skikkelig.

Og den idéen jeg hadde hatt i bakhodet et sted, ble ikke gjort til skamme. Dette var ingenting for en jente på 10 år. Det var trist, depressivt, utrolig fargeløst og veldig fortvilende.
Dette var en fin film, for mennesker som jobber med barn, voksne folk, men ikke for barna selv! Jo, muligens hvis foreldrene hadde satt dem litt inn i, på forhånd, hva det handlet om, men selv da tror jeg de fleste hadde slitt.
Jeg er enig med denne anmelderen.