Bloody Sunday

Blod - Gi blod! Oppfordringen er helt klar: gjør noe for samfunnet, for fellesskapet; gjør noe som kan utgjøre forskjellen mellom liv og død for deg selv, familien din, vennene dine.

Men, det går nok ikke for mitt vedkommende...I forbindelse med at jeg fikk barn, måtte jeg også ta noen blodprøver, husker jeg. Fyttikatta - noe så grusomt! Jeg syns egentlig ikke det var noe særlig stress å bli stukket med nål, men synet av blodet som rant ut av meg var helt ubeskrivelig. Det var som om det var selve livet som rant ut og bort og vekk. Jeg kjente følelsen litt igjen da jeg leste om Harry Potter og Desperantene...

Uff, jeg skjønner at jeg er utrolig barnslig og teit nå, men sorry, blodgiver blir jeg nok aldri. 'Heldigvis' så kan jeg skjule meg bak det faktum at jeg har lavt blodtrykk, lav blodprosent, lite jern osv osv. Jeg aner ikke om det virkelig har noen betydning, men det er i alle fall det som letter min samvittighet.



Men når det gjelder organdonasjon, derimot, ser jeg litt annerledes på det. Når jeg allikevel er død - livet er ikke mer uansett - så har jeg ikke problemer med å gi av meg selv sånn helt bokstavelig talt.
Det vil si, jeg lurer på om jeg kan ta med en liten klausul nederst på donorkortet: ikke bruk øynene mine. For hvis det nå viser seg at jeg kommer til himmelen, og skal sitte der oppe på en rosa sky, så vil jeg jo ha muligheten til å se barna mine langt der nede. Passe på dem liksom, at de har det bra. For hvordan skal jeg ellers vite om det er nødvendig å ta turen ned og spøke litt...?
Sa noen barnslig?