Ferie, og sånn er det bare

Jeg må innrømme, sikkert i motsetning til de aller fleste norske kvinner på førti år, og menn for den saks skyld, at jeg digger tyrefekting. Det har jeg gjort siden jeg var fjorten år gammel og leste bøkene om Paco Galán - sønnen til Morgan Kane, vet dere (det er jo selvfølgelig ingen kvinnemennesker i Norge som vet det). Uansett - jeg ble helt hekta, og når venninnene mine satt og dagdrømte om popstjerner og filmskuespillere, så drømte jeg om å få treffe en ekte tyrefekter. *haha*

Ronda

Derfor gledet jeg meg litt ekstra til ferien denne gangen; vi skulle til Spania igjen og ungene er blitt så store at jeg tenkte at de helt sikkert kunne være med for å se en corrida hvis vi skulle være så heldig å snuble over en.

Jeg sørget selvsagt for at en av sightseeingturene våre gikk til Ronda. Ronda er en helt fantastisk by langt oppe i fjellene i Andalusia. Dit må alle reise som skal til Solkysten på ferie! Det tar ikke mer enn halvannen time med bil opp dit (på veldig svingete veier). Tyrefekterarenaen, som er Spanias eldste og utrolig vakker med sine toskanske søyler, er nå en ting, men selve byen, som ligger høyt oppe på et fjellplatå, er jo bare et lite eventyr.
Å sitte på kafeen under Il puente nuevo-broen og spise lunsj, er noe av det mest romantiske jeg har gjort i mitt liv. La casa del Rey Moro, en hage designet av franske Forestier i 1912, var et annet høydepunkt. Hagen i seg selv, selvsagt, man er da hagegal, men trappene som gikk fra hagen og helt ned til bunnen av Tajokløften (240 trappetrinn) og elven Guadalevin, var bare helt ubeskrivelig.
Jeg drømmer allerede om å få komme tilbake dit.

La casa del Rey Moro

Vi fikk ikke sett tyrefekting i Ronda, dessverre, men vi var inne i arenaen, og vi tilbrakte noen timer i museet i tilknytning til den.

Plaza de toros i Ronda

Miquel Barceló

Pablo Picasso

Vi så en corrida i Marbella, men ikke den formen for tyrefekting som jeg drømmer om å få se en gang.