Når sant skal sies

Vi hadde en fantastisk flott tur til Oslo forrige helg. Kjøreturen over fjellet var nydelig; naturen eksploderte i nyanser av grønt, og spesielt det siste stykket før Hardangervidden var utrolig vakkert.
Hotel Bristol var en kjempeoverraskelse, jeg visste ikke på forhånd hvor flott det var der. Jentene så på lysekronene og mente det var nesten som å komme inn på et slott.
Fredagen om dagen ruslet vi opp og så på det ekte slottet, før vi gikk ned for å ta båten ut til Fram- og Kon Tikimuseene.
Været var jo helt upåklagelig, og før vi gikk til hotellet for å stelle oss shoppet vi oss nye joggesko og spiste på Aker Brygge.

Og så var det altså operaen - det var jo derfor vi var i Oslo, for å se Carmen. Selve operahuset var knalltøft, etter vår felles oppfatning. Det var stilig og elegant både ute og inne.

...men hvis jeg, som egentlig ikke har noe særlig greie på opera, jeg liker bare å høre på det, kan få lov til å uttale meg, så syns jeg at det var litt... tamt.
Carmen skal jo liksom være en av de store, farlige femme fatales eller fristerinner. Denne Carmen gjorde dessverre ikke så mye av seg. Sangen var flott, men hun forsvant mellom alle de andre personlighetene. Og matadoren var ikke særlig bedre. Jeg har lest et eller annet sted at toreroen skal utfordre tyren med sine cojones, og dermed ha en litt utfordrende holdning. Denne matadoren så ut som en alminnelig kontorrotte der han kom inn på scenen.

Jaja, bare noen funderinger fra en synser som ikke har så stor greie på det. Kanskje jeg får anledningen en gang til å se Carmen igjen. Det håper jeg, for musikken er jo virkelig likandes ;-), og det var stor stas å være i operaen. Det var vi alle fire skjønt enige i.