Morsdag, sa du?

Vi har vært på landet hos Mamma i helgen, det var veldig koselig. Vi var en del ute i hagen - ungene sto på ski og rente på akebrett, mannfolkene felte fire digre trær og jeg kjørte på ved som vi skulle ha med hjem igjen.

Og så var vi på besøk hos Mamma sin venninne som har tre hester, to ponnier, en hund som bare er litt større enn ponniene og en annen hund som er akkurat litt mindre enn en fotball. Det var spennende, ikke bare på grunn av dyrene, men nesten like mye for alt det andre rare som befinner seg på damens låvegolv. Alt fra gamle tannlegestoler til skrivemaskiner og barkrakker i de herligste farger og fasonger.

Men tilbake til det med morsdagen...
Da jeg sto opp hadde jentene og mannen vært oppe en stund. De små satt og så barne-tv, mens mannen tente i ovnen.
Bak meg inn i stuen kommer Mammas kjæreste, og sier 'gratulerer med dagen' til meg.
Det utløste en galskap jeg ikke har opplevd på lenge. Mannen og de to små ser på hverandre med store, skrekkslagne øyne, og det er helt tydelig at de har glemt hele morsdagen. Vanligvis kommer de inn på sengen til meg med frokost på et brett sammen med levende lys og en pakke - gjerne noe de har laget selv.
Men ikke denne gangen. Jo, de hadde laget, det var bare det at de hadde glemt det igjen i skolesekkene hjemme. Og mannen hadde kjøpt en gave, men hele opplegget sånn som vi pleier osv var jo gått fløyten.

Det hele endte med at den yngste begynte å grine - unnskyld, jeg mener hyle - den eldste sto og så fortvilet fra den ene til den andre og lurte på hva hun skulle gjøre med presangen faren hadde stappet inn i hånden hennes, og jeg holdt på å begynne å le. Heldigvis klarte jeg å holde latteren tilbake, for gullebarnet var så lei seg at det endte med at hun rev pakken ut av hånden på søsteren og kylte den i hodet på meg.

Eeh, da klarte jeg ikke å holde meg lenger. Da lo jeg - og det har jeg gjort i hele dag, også, når jeg har tenkt på det. Stakkars gullebarnet mitt. Hun var nærmest utrøstelig i flere timer, ikke minst fordi hun hadde kastet gaven på meg. Men det gikk over, det også.

De glemmer nok ikke morsdagen flere ganger - får jeg håpe.
;-)