Hva skal jeg bli?

Ja, det er kan hende litt sent å spørre seg dette når man nærmer seg førti, men dog.

Da jeg var liten og hadde en pappa, og denne pappaen jobbet på broen på Fylkesbåtane, ville jeg gjerne bli båtvertinne. De hadde noen kjempefine, pilleeskehatter på seg sammen med den sjøgrønne uniformen. Flyvertinne ante jeg knapt at var noe.

Men da jeg begynte å nærme meg ferdig med ungdomsskolen, og det virkelig begynte å haste med å bestemme seg for et eller annet, da tenkte jeg at jeg hadde lyst til å bli kontordame.
Altså søkte jeg meg inn på handel og kontor. Der ble jeg i nøyaktig to dager, da kom det en lettere stresset herremann inn i klasserommet og fortalte at klassen var overbooket, så om du og du kan være så snill å forlate klasserommet!? Jeg var en av de duene.

Jaja, sånn hutler livet seg av gårde. Jeg som skulle sitte på kontor og skrive på maskin med lange, røde negler og holde orden på arkivskuffene - jeg endte opp som servitør.

Og etter tjue år i den bransjen - tjue kjekke, men slitsomme år, sitter jeg nå her og er delvis arbeidsledig. Det ble for stress å kombinere sene vakter med mann og småbarn.

Nå jobber jeg frilans som oversetter og vasker på gamlehjemmet.

...og jeg føler meg på en måte som om jeg var seksten år igjen. Hva vil jeg bli?
Jeg har jo alle muligheter. Heltinnen min i livet er en åtti år gammel kvinne som var husmor frem til hun var trettifem - da begynte hun å studere, og nå, fortsatt, reiser hun verden rundt og foreleser i sosialantropologi.
Det er ikke selve studieretningen som fascinerer, men det å bestemme seg for at man vil gjøre noe annet. Begynne på nytt, liksom. Og så faktisk gjøre det.

Så hva blir det til? Jeg kunne ha god lyst til å begynne å studere jeg også...
Men tør jeg det, da?

Kontordamedrømmen har jeg vokst ut av, men akkurat det med å rydde i et arkiv liker jeg tanken på ;-)