Tiden flyr

Illustrasjonsfoto, stjålet fra det kjempestore internettet

I går begynte Gullebarnet på ungdomsskolen ...

Ja tro det eller ei, men jeg (44) som er så ung, har så store barn, to av dem faktisk, hin er enda større. Er det ikke utrolig?!
Her har man knapt nok blitt voksen selv, så puster ungene en stakkar i nakken og vil opp og frem og forbi.

... og takk og pris for det! Ja, for at de blir store :-D


Jeg husker min egen første dag på ungdomsskolen. Jeg kom fra en grendaskole, hvor vi bare var 35 elever totalt, 1. - 6. klasse. Så i tillegg til at jeg måtte begynne å ta bussen til skolen, så opplevde jeg at vi var like mange i min klasse som vi hadde vært på hele skolen tidligere - inkludert lærerne, rektor og vaskedamen.

Vi var bare fem fra min skole, og vi ble slått sammen med fire andre grendaskoler, tilsammen 28 elever.
Vi fem kom tutlende sammen inn på den vanvittig digre, nye skoleplassen, været var sånn passelig kjølig, men det var i det minste oppholdsvær. Husker det som om det skulle vært i går!
Vi ante ikke hva vi skulle gjøre eller hvor vi skulle stille oss. Hvor var det de hoppet strikk, forresten? Ingen steder. Og hvor spilte de fotball? Ingen steder. Folk bare sto der, i små grupper.
Men han kjekke typen der, hvor var han på vei?? Og den kule jenten i dongeriskjørt, hun med det røde håret, hvilken klasse gikk hun i??

Da vi kom inn i vårt nye klasserom, og alt hadde roet seg så pass at man kunne løfte blikket og la det gli rolig rundt på sine nye medelever, viste det seg at jeg hadde havnet på pulten ved siden av, ikke den kjekke gutten, men den kule jenten i dongeriskjørt.

Hun kikket tilbake på meg, nikket kort, og sa: "Liker du AC/DC?" Vi ble evige venner. 

Jeg håper Gullebarnet mitt også er så heldig at hun får venner som hun kan ha til hun blir voksen. Det er noe så befriende godt ved å ha en venn som kjenner deg fra grunnen av, på en måte. En som vet hva som er bakenforliggende det man tenker og gjør som voksen, hva som har formet en til det mennesket man har blitt til. En som man ikke nødvendigvis behøver å se eller snakke med hver eneste uke, men en som ER der, og en som man kan VÆRE der for, både når det røyner på, og når alt går på skinner.

Lykke til, lille venn, på ungdomsskolen og sånn  :-)