One should, at least once every day, listen to a song, read a good poem, look at a beautyful picture, and, if it is possible, say some nice words. J.W.Goethe

fredag 14. november 2014

Rygger inn i helgen


"Dei vil alltid klaga og kyta ..."
Ja, det er jo det jeg har mest lyst til akkurat nå: klage på ondten i ryggen, som gjør at jeg nå, på ukens fineste dag, ligger til sengs.

Men jeg skal prøve å la være. Da vil jeg heller fortelle deg om gårsdagen, som når jeg ser tilbake på den, ble litt løyen.

Jeg var på jobb som vanlig - har stått ved kontorpulten de siste to ukene da jeg har hatt en uggen fornemmelse i korsryggen - etterpå dro jeg i full fart inn til byen for å rekke franskkurset mitt, og så skulle jeg opp til skredderen for å prøve bunaden som måtte syes inn (inn!).

Skredderen, en eldre, søt liten dame, bor i en elegant leilighet med eikeparkett på gulvene, bord og stoler med forgyldte rokokkoben, marmorplate og messing foran ildstedet, og tunge velourgardiner med gulldusker som omrammer vinduene.

Man tar jo alltid av seg på bena før man går inn i private hjem, men jeg må innrømme at til tross for (den fordums) elegansen som møter en i dette hjemmet, så nølte jeg litt før jeg bøyde meg for å gjøre akkurat det, i går. Da med tanke på de to foregående ukenes ugne ryggfølelse.

Dessverre valgte jeg å følge vanlig skikk og bruk fremfor magefølelsen, eller ryggfølelsen. Den første skoen gikk fint, men så ... KLIKK! sa det i ryggen, og jeg ség ned på alle fire.

Skredderen, som hadde gått foran meg inn i stuen, ble litt perpleks da jeg kom klynkende etter henne, på alle fire over parketten. Jajaja - så gale var det faktisk! Og i den stillingen ble jeg værende i de neste tretti minutter, før jeg klarte å karre meg opp igjen på to. 

Veldig pinlig, tenker jeg nå, men der og da var det bare vondt. Heldigvis, kan en kanskje si, så hadde hun vært gift med en mann med ryggproblemer, så hun skjønte liksom hva det gikk i. I tillegg er hun av den generasjonen som har opplevd litt, så hun tok det fint :-)

Resten av historien - kjøreturen til legevakten, mobiltelefonen som forsvant, det å ikke kunne telefonnummerne til sine nærmeste utenatt osv - kan vi ta en annen gang ...

God, oppegående, helg til deg og dine!

lørdag 1. november 2014

Så mange muligheter ...

... som verden har å by på. Det gjelder bare å være tøff nok til å gripe dem etterhvert som de dukker opp.
Jeg husker fra den gangen jeg var ung selv, det var veldig mye jeg hadde lyst til å gjøre; jeg drømte om å dra ut i verden å oppleve det ene mer fantastiske enn det andre. Men jeg gjorde det ikke. F.eks dro jeg ikke til Italia for å studere sammen med min venninne, enda muligheten var der rett foran nesen min. Jeg turte ikke, når det kom til stykket, eller så kanskje jeg følte at jeg ikke kunne.

En fredag i slutten av mars i år satt jeg hjemme på kjøkkenet sammen med mine døtre og snakket om disse tingene. Eldstemann (som bare er litt min), nå 27 år, overrasket i sin tid hele slekten, da hun meldte seg til førstegangstjeneste, og forble  militær i hele 5 år, før hun ble sivil og begynte å studere ved UiO.
Mellomste, Store-Flinkejenten, var ved det punktet at hun for første gang var nødt til å ta et valg, altså hvilken videregående skole skulle hun søke seg til.
Mens minstemann, Gullebarnet, hun satt med stjerner i blikket og proklamerte at når det ble hennes tur, så ville hun dra til Frankrike for å gå på skole!

Av alle rare ting som skjer her i livet, så ble det sånn at Gullebarnet og jeg, dagen etter skulle på korpssamling på en skole i en annen kommune. Da vi gikk inn døren på den skolen, gikk vi rett på en diger plakat hvor det sto med store bokstaver: "Vil du gå videregående i Frankrike?"

 I all hast før vi skulle inn på konsert, knipset jeg et bilde av plakaten og oppgitt internettadresse, for å studere det nærmere når vi kom hjem igjen.

Dette var lørdag, og det var langt ut på dagen da vi kom hjem. Jeg viste bildet av plakaten til Store-Flinkejenten, og hun ble selvfølgelig fyr og flamme. Men så oppdaget vi at søknadsfristen gikk ut bare tre dager senere, og kravene var at sammen med en søknad så hørte det til både helseattest, attest fra to forskjellige lærere, karakterutskrift fra de to siste årene og bilder fra fotograf. Alt i fem eksemplarer.
Jeg sa til min datter at jeg tvilte på at vi kunne klare å få det til. I tillegg til at vi skulle fremskaffe alt dette på bare en dag, så skullle søknaden leveres i Vest-Agder. Det er langt fra Bergen til Vest-Agder, så ...

Men Store-Flinkejenten var faktisk så bestemt på at dette ville hun, at hun klarte å presse sin mor til det ytterste. Og jammen fikk vi det til!! Med det resultat at hun, i en alder av 15 år, har flyttet hjemmefra, og nå er skoleelev i Lyon, Frankrike, og går inn denne døren hver dag. Og her skal hun gå i tre år. Tenk det!


Hvis du vil vite mer om å ta videregående i Frankrike, kan du følge denne lenken :-)

søndag 26. oktober 2014

Sommerfeien 2014, LA, LV osv

Fisherman's Wharf, Monterey
Vi kjørte fra tåkeheimen San Francisco, og så frem til strandlivet i Monterey og Carmel. Derfor ble vi nok litt skuffet ja, da vi fant ut at tåkebeltet strakk seg hele veien nedover langs kysten. Ikke at det gjorde noe sånn sett, det var nok av spennende ting å se og oppleve, men, du vet ...
Monterey var veldig koselig, første dagen dro vi rett inn i bygatene og fikk med oss marked. Mat, frukt og grønnsaker, smykker i allslags farger og varianter, grilling av hamburgere (og andre amerikanske ting som jeg innrømmer ikke å huske navnet på), og levende musikk - små band med banjo og fele.
Dagen etter kjørte vi først til Carmel Valley, som ligger lenger inn i landet og dermed slipper unna tåkebeltet ytterst ved kysten, hvor vi fant oss et hotell med svømmebasseng. Der koste vi oss i timevis. Ettermiddagen og kvelden tilbrakte vi rundt Fisherman's Wharf og Cannery Row.

Ikke forstyrr!


Bak en sånn smykkebod på markedet oppdaget vi en musikkforretning, og vi inn! Store-Flinkejenten gikk med et ønske om å finne seg en ny kul gitar i løpet av turen. Vi overlot henne til seg selv og en musikkfrende der inne, og før vi forlot byen var hun blitt den stolte eierinne av en Fender Telecaster Swirl.
Det mørke blikket skyldes at Moren tyter for mye ...!
Ikke rart kanskje, at man blir litt smågretten, tre uker mer eller mindre oppå hverandre, kan slite på noenhver ;-)




Mellom Monterey og Carmel går det an å kjøre helt ytterst langs kysten. '17 mile drive' heter turen, den tar ca 45 minutter med bil dersom du ikke stopper og ser, vasser i strandkanten, kaster stein i sjøen osv, og den koster 10 $. Det er litt av en tur! Først og fremst på grunn av den vakre naturen med ville forrevne klipper og havet som kaster seg innover, men minst like mye på grunn av alle de vanvittige husene man kjører forbi. Her er det snakk om de flotteste, største, mest luksuriøse boligene du kan tenke deg, med hager som man bare kan drømme om.
Vi kjørte av ruten i Carmel, og ble i den byen i noen timer, før vi kjørte samme vei tilbake til Monterey.
Carmel var enda mer sjarmerende enn monterey! En av de plassene jeg kunne flyttet til, bodd og levd i. Små gater, spennende butikker i bortgjemte smug, gallerier, kaféer med utsøkt mat og god service, lørdagsmarked med frukt, grønnsaker og ja ... alt. Rett og slett drømmestedet. Nederst i hovedgaten lå stranden, og jammen var vi ikke så heldig, at tåken lettet litt i de par timene vi var der, så vi fikk sole oss litt også.

Stranden mellom Monterey og Carmel
 
(Ute)restaurant i sjarmerende Carmel
Road trippin'

Vi tok ut leiebilen i San Francisco og skulle levere den tilbake i Las Vegas.
Vi kjørte altså lange strekk omtrent hver tredje/fjerde dag. men man merker selvsagt ikke hvor langt man faktisk kjører over there, på samme måte som vi merker det her i gamle landet. Det gikk unna på veiene der, det kan jeg bare si. Og landskapet vi kjørte gjennom var mye sånn som på bildet her, avbrutt av lange strekk med nikkepumper som går kontinuerlig.
Fra Monterey og Carmel kjørte vi videre til Los Angeles og Santa Monica Beach.
Da ble livet plutselig helt annerledes!


Hjemløs ved Venice Beach
I Santa Monica sjekket vi inn på et svært så ekslusivt hotell. Her snakker vi valet parking, dress code og baderomsprodukter signert Bvlgari. Veldig annerledes og staselig for oss striler på tur, kan du si.
Og kontrasten var selvsagt stor fra luksuslivet på hotellet, de flotte fasadene og den laid backe stemningen på 3rd Street Promenade , til alle de hjemløse man så overalt. Mange, overalt! 

Vi var på stranden og badet hver dag, det var deilig. Godt for en nordboer å få bli varm til beinet, liksom. Og så leide vi sykler på hotellet. Vi syklet langs stranden fra Santa Monica til Venice Beach. Og bare for å ha nevnt det: det var sykkelsti, joggesti og spasérgang, ingen skal kunne si at de mangler noe på den fronten!
Venice Beach var jo også noe for seg selv med sine body buildere på Muscel Beach, skatere, rulleskøytedansere, basketballspill, tatoveringssjapper og freakete kunstnere. Må se!

Hollywood
 En dag i Universal Studios var i grøvste lagjet for oss - det var en underholdningsmaskin nesten uutholdelig for meg og min familie. Men i tillegg til alt maset fikk vi jo også med oss det som faktisk var spennende. Med kulisser og sminketrailere og alt det der. Uansett, 8 timer i den maskinen var et helvete, etter 2 timer var vi mer enn klar til å dra, men så var det det at vi hadde meldt oss på en dagstur, så vi var liksom stuck ...

Flagstaff
Med Flagstaff var det noe helt annet! Det var som å komme til en oase av fred og fordragelighet. Hotellet var flott, men stille og rolig, og så hadde det en verdighet over seg som vi egentlig opplevde overalt i den byen. I alle fall i 'Gamlebyen', med sine jazzkaféer, puber med quiz-kvelder, danseskoler som underholdt og viste seg frem i parker og på torg. I det hele tatt, noen dager på turen som vi ikke hadde hatt noen spesielle forventninger til, men som viste seg å bli noe av det fineste. En cool by!
Ved Flagstaff besøkte vi Meteor Crater, og Walnut Valley. Sistnevnte huler, eller overheng, i fjellsidene, hvor det hadde bodd mennesker for 1000 år siden. Veldig spennende begge de utfluktene.

nefertiti i Grand Canyon

Been there, done that!

Vi var i Grand Canyon ved Skywalk, Hualapai Indian Reservation. Det var storslagent, det var det!
Men dyrt, selvsagt, spesielt for oss nordmenn som er vant til at det å se naturen er gratis :-)

Fra Flagstaff til Skywalk tok kjøreturen 3,5 timer. Derfra gikk turen til Las Vegas hvor vi skulle levere bilen og reise hjem fra.


Las Vegas, hva skal man si?!
Det var som et kjempestort 'Danskebåten', med røyk og billig, for ikke å gratis, whisky. Her var i tillegg spill og nestennakne damer  all over the place. Det var en smal sak å få seg alle de forannevnte, men å få seg noe å spise var det verre med.
Jaja. Om kvelden, tok vi oss i alle fall en runde i casinoet, Mannen og jeg. Vi spilte vekk de på forhånd avtalte 200 dollar, og så gikk vi og la oss, hverken mer eller mindre lykkelige enn vi hadde vært på forhånd :-)
Utsikten fra Planet Hollywood, Las Vegas

Takk for en flott ferie! Neste gang tar vi New York, New York :-)

fredag 24. oktober 2014

Sommerferien 2014, San Francisco

 Vi skjønte ikke hva de snakket om, guidene våre på sightseeing-bussen i San Francisco ... De maste noe voldsomt om hvor heldige vi var som hadde fått et slikt fantastisk vær  (for det hadde vi, helt nydelig) ...! Egentlig skulle vi hatt på oss boblejakke og lue, og så satt vi der i t-skjorte og miniskjørt!!
Vi hadde nok ikke gjort researchen vår, for vi tenkte på California Girls og Surfin' og sol og varme og alt det der når vi bestilte SF ...
Men så en dag kom den over oss. Tåken. Vi trodde vi var vant til tåke, som får den inn over oss fra Nordsjøen av og til, men dette ... Brr! Så husk: Skal du dit noen gang, ta med deg varme klær, uansett årstid!






Vi reiste rundt med den bussen i SF, hoppet på og hoppet av. Helt ok, men for vårt vedkommende, så tror jeg det hadde lønnet seg å ta taxi de gangene vi skulle langt. Det er lett å bli revet litt med når bussjåførene/guidene forteller om hvor praktisk alt er - for å si det sånn. Det er ikke alltid at bussen din er der du skulle ønske at den var ...
Vi gjorde noen av de tingene man bør gjøre når man er i SF:
De stupbratte gatene med alle de vakre husene, Jimi Hendrix' Haight Street, China Town, Japan Town, Fisherman's Warf; vi spiste clam chowder. Og så var vi på California Academy of Sciences, og Botanical Gardens og Japanese Tea Garden. Veldig flott for oss hagegale :-)
Vi fikk ikke med oss Alcatraz, men derimot Muir Woods med de enorme redwood-trærne. Wow, just sayin'!


Og så fikk vi med oss det fargerike San Francisco, her presentert ved Gay Parade. Det var litt av en opplevelse - spesielt for de to gullebarna som ikke 'har vært ute en vinternatt før'. Vi var ikke egentlig klar over at paraden pågikk akkurat da, men så fortalte guiden på hopp-on-hopp-off-bussen at de måtte ta en omvei på grunn av den, og da hoppet vi av for å få det med oss. Det var en opplevelse! Det var mye og se, av mang slags. Og, bare, når du skal til San Francisco, sørg for å ha en blomst i håret. Eventuelt en rev, ehh, bak øret :-D
 


Den dagen vi dro videre, startet vi med frokost på den mest fantastiske restaurant - Buena Vista Café. Her må du nesten innom når du er i SF. Til tross for alle turistene, så er stemningen autentisk, servitørene er 'rett ut av filmen' og maten er himmelsk amerikansk. Jeg er klar til å dra tilbake ene og alene på grunn av denne sjappen.


Jeg mener - se da! Arme riddere med smør, melis og sirup ... Og så var det bacon, omelett med fersk spinat, stekte poteter. Ja, og så irish coffee, certainly :-)



Her er Store-flinkejenten. 
Hun har egentlig lyst til å ta seg et bad på stranden ved Fisherman's Warf, fordi hun er en tøffing. Men så gjør hun det ikke, fordi hun er cool!
Hun er nesten voksen, og det er  godt/ondt å være med mor og far på ferie.


søndag 5. oktober 2014

Sommerferien 2014, Montana

Jeg tar meg sammen nå når høstferien står for døren, og blogger litt om sommerferien ...

 Sommerferie i Montana er stor blå himmel og saftig grønt gress; iris, rose, lin og kokardeblomster strødd utover et vanvittig svært lerret; hester; kjølige, friske morgener og heite ettermiddager; bjørnunger som tumler rundt i skogkanten og elg som fullstendig uaffisert rusler inn på tunet. Cowboyer; pannekaker med sirup til frokost, store biffer til middag; square dancing, og marshmallow-grilling i tipien ...


Sommer i Montana er fuglekvitter, og en hjort som nysgjerrig kikker på deg mellom trærne; en himmel som fullstendig ut av det blå blir grå ...; en liten storm som kommer  ut av ingenting og blåser hatten av deg dersom du ikke har festet hakeremmen skikkelig!

 Sommer i Montana er en koselig liten hytte fra 1934 ...

Deborah & Carol Anne
 ... det er wranglere som rir ut klokken 6 am ...

 ... og kommer tilbake en time senere med 75 uthvilte, sunne hester!

Sommer i Montana er å få en ny venn. En cowboy av den sjeldne typen, som Bob.
Bob som levendegjorde historien om nybyggerkvinnen i The Crazy Mountains; den vanvittige iren, leselampen og en Colt 45 og om den gangen han trodde han hadde drept Penelope, en 85 år gammel livsnyter av en dame. Bob som fikk to evige beundrerinner i Prinsesse Gullebarnet og Store Flinkejenten.


En dag skulle vi ned et veldig bratt heng, på en smal, smal sti som var både glatt og steinete. Salgjordene var blitt strammet litt ekstra hardt på alle hestene før vi begynte på nedstigningen, og vi var litt smånervøse, alle sammen. Det var veldig bratt, og Gullebarnet fikk brått et akutt behov for å få lov til å stige av hesten sin, noe jeg gjorde Bob oppmerksom på.

"Well, I sure would have wanted her to tell me just a little bit earlier, 'cause gettin' off here, will be awfully awkward ..."

End of discussion! Men nedstigningen fikk nytt navn den ettermiddagen: Sol's Nightmare.


Kunne du tenke deg å dra på en ferie som denne? Klikk deg inn på 63 Ranch sine sider.
63 Ranch er en virkelig perle - det er gammeldags og enkel innlosjering, men du får en nydelig naturopplevelse! Vi var ute på 10 forskjellige turer, 6 timer på hesteryggen hver dag, og ikke én dag var lik den forrige. Hestene er sunne, det er ro og orden over alt som skjer ved innhegningen, wranglerne er drevne og veldig oppmerksomme. Maten er enkel og god amerikansk husmannskost nærmest, og da presiserer jeg god :-)
Vi reiste Bergen, AmDam, Minneapolis, Bozeman. Fra Bozeman gikk turen med bil til Livingston og opp til ranchen ca 2 timer inkludert shoppestopp. Vi handlet med oss egne drikkevarer og snop til å ha i hyttene.
Og bare for å ha sagt det: vi hadde ikke sittet i en sadel før, noen av oss.

Men det var no problem - Jiihaaa!!

tirsdag 27. mai 2014

Festspill, Bivrfrost

Ja, jeg vet ... utrolig dumt bilde! Rappet på nettet.

Vi ble invitert til denne forestillingen ifbm min manns jobb.
 
Vi har ikke sett mye dans tidligere, men det er jo utrolig kjekt når man først får anledningen til å se så
bra kvalitet.

Veldig god dans, veldig god musikk, tøffe effekter.
Evig aktuelt tema!
Les mer HER.


Etterpå var det middag i Spissen (på Grieghallen) det var også en spesiell opplevelse. Ikke ofte man sitter tilbords med SÅ mondene mennesker. Sier ikke mer ... ;-)

søndag 25. mai 2014

Dette er en hest ...

Siden vi har bestilt oss sommerferie i Montana, og siden vi skal tilbringe en hel uke med å leke cowboy, ja så tenkte vi at det kunne være greit å finne ut litt mer om hva som venter oss ...

Hester, gikk det plutselig opp for meg her en dag, er jo egentlig noen digre beist av noen dyr, og jeg kan svært lite om dem.
Etter å ha tatt en liten prat med mann og barn, så viste det seg at de visste omtrent like mye om hest som jeg gjør.

Noe måtte gjøres! Mannen tenkte seg om et par ganger, og fant til slutt ut at han hadde en bekjent som muligens kunne gi oss en liten leksjon.

En nydelig dag i forrige uke, dro vi derfor til Meland og fikk hilse på Silja. En koselig fjording-jente.

Bonden tok det aller mest grunnleggende med oss; hvordan hilse, klappe, koste, bevege seg rundt, legge på en sadel og ikke minst - komme seg opp i sadelen.

Det var lurt, vi føler oss mye tryggere nå, alle sammen. Og vi gleder oss enda mer til vi skal avgårde og ut på det store Amerika-eventyret.

Hoppla :-)

mandag 12. mai 2014

Ny båt - så gøy!


 Se hva vi har kjøpt oss! Er den ikke utrolig koselig og fin? En ekte strandebarmer, med to sett årer og seil, du.

Vi var i Hardanger i helgen og så på den. En flott tur var dét også, forresten. Veldig fint i Mundheim, der har jeg ikke vært før :-)

Vi slo til og kjøpte båten, og så får vi den hjem i løpet av uken.

Nå må vi bare lære oss å seile, så skal vi loffe rundt i den ville og vakre skjærgården vi har. Laste kanoen med telt og saker og ting og ha på slep. Og så skal vi ta med oss jentene våre og nyte sjøluften, kose oss med fisket og bade. Brenne bål i fjæresteinene og koke poteter og grille fisk.

Været ...? Det blir fint, kjenner det på gikten!!

mandag 10. februar 2014

Sommerferien 2014 bestilt



Tiltross for at Mannen i heimen er utrooolig allergisk mot hester, så skal vi faktisk innlosjere oss på en dude-ranch i Montana, USA, til sommeren.

Vi satser på at legen skal kunne 'sette et allergiskudd i ræven' på ham så han holder seg frisk. Ellers får vi plassere ham langs bredden av Yellowstone River og fiske, mens vi jentene rir inn i solnedgangen på egenhånd.

Vet du hva en dude ranch er? Her kan du lese om mer om det.

Jeg hørte om det første gang da jeg oversatte en bok med det som bakteppe for historien, og siden har jeg drømt om å dra.
Men jeg får nyte medbragt cowboy, tenker jeg ... ;-)

lørdag 7. desember 2013

6. desember - Jul i Bergen

Det nærmer seg jaffal jul ...

... for jeg har satt strek over flere navn på julegavelisten, OG det er kommet sofa i hus. Eller sofa ... jeg har mest lyst til å si divan. Det het det i mitt barndomshjem.
Hva er forskjellen, tro? Sofa, divan. Divan, sofa.

Klikk her og les mer om Jul i Bergen.

En julesang av Asgeir Eide Olsen som bør trekkes frem i lyset, folkens!



fredag 6. desember 2013

Nelson Mandela 1918 - 2013

Tembu-stammens høvding valgte navn med omhu da han fikk en sønn i 1918. Lite ante vel den stolte far hvordan sønnen skulle leve opp til navnene han fikk, skjønt hvem vet.
Navnet Nelson fikk gutten etter den britiske krigshelten Horatio Nelson. Rolihlahla betyr «den som steller i stand bråk», og det var ikke noe dårlig navn for en som skulle vokse opp til å bli frigjøringsleder.

-Da han kom ut av fengselet, oppdaget folk at han var alt de hadde håpet på og enda mer, sier biskop Desmond Tutu.
- Han er uten tvil den mest beundrede statsmann i verden, og en av de største som noensinne har vandret på jorden, sier Tutu.

Verdens mest kjente politiske fange, frigjøringshelt, fredsprisvinner og forsoningens fremste talsmann. Nå har den 95 år gamle stillferdige mannen sluknet for godt.
Nelson Rolihlahla Mandela ledet ikke bare kampen mot apartheidregimet i Sør-Afrika. Han sørget også for at det nye Sør-Afrika ble grunnlagt i forsoningens tegn og ville ikke at landet skulle preges av hevn. Han forsto at hans tidligere fiender måtte med når landets framtid skulle bygges.

Hele teksten er klippet fra BT.

fredag 16. august 2013

Tiden flyr

Illustrasjonsfoto, stjålet fra det kjempestore internettet
I går begynte Gullebarnet på ungdomsskolen ...

Ja tro det eller ei, men jeg (44) som er så ung, har så store barn, to av dem faktisk, hin er enda større. Er det ikke utrolig?!
Her har man knapt nok blitt voksen selv, så puster ungene en stakkar i nakken og vil opp og frem og forbi.

... og takk og pris for det! Ja, for at de blir store :-D


Jeg husker min egen første dag på ungdomsskolen. Jeg kom fra en grendaskole, hvor vi bare var 35 elever totalt, 1. - 6. klasse. Så i tillegg til at jeg måtte begynne å ta bussen til skolen, så opplevde jeg at vi var like mange i min klasse som vi hadde vært på hele skolen tidligere - inkludert lærerne, rektor og vaskedamen.

Vi var bare fem fra min skole, og vi ble slått sammen med fire andre grendaskoler, tilsammen 28 elever.
Vi fem kom tutlende sammen inn på den vanvittig digre, nye skoleplassen, været var sånn passelig kjølig, men det var i det minste oppholdsvær. Husker det som om det skulle vært i går!
Vi ante ikke hva vi skulle gjøre eller hvor vi skulle stille oss. Hvor var det de hoppet strikk, forresten? Ingen steder. Og hvor spilte de fotball? Ingen steder. Folk bare sto der, i små grupper.
Men han kjekke typen der, hvor var han på vei?? Og den kule jenten i dongeriskjørt, hun med det røde håret, hvilken klasse gikk hun i??

Da vi kom inn i vårt nye klasserom, og alt hadde roet seg så pass at man kunne løfte blikket og la det gli rolig rundt på sine nye medelever, viste det seg at jeg hadde havnet på pulten ved siden av, ikke den kjekke gutten, men den kule jenten i dongeriskjørt.

Hun kikket tilbake på meg, nikket kort, og sa: "Liker du AC/DC?" Vi ble evige venner. 

Jeg håper Gullebarnet mitt også er så heldig at hun får venner som hun kan ha til hun blir voksen. Det er noe så befriende godt ved å ha en venn som kjenner deg fra grunnen av, på en måte. En som vet hva som er bakenforliggende det man tenker og gjør som voksen, hva som har formet en til det mennesket man har blitt til. En som man ikke nødvendigvis behøver å se eller snakke med hver eneste uke, men en som ER der, og en som man kan VÆRE der for, både når det røyner på, og når alt går på skinner.

Lykke til, lille venn, på ungdomsskolen og sånn  :-)

tirsdag 13. august 2013

Søtpotet - godt



Det er ikke hver dag kjerringen (meg) får til det der med middag, men her for noen dager siden skjedde det ...

Det skal innrømmes at oppskrift ble fulgt, men også presiseres, at det ikke alltid garanterer et godt sluttresultat.

Jeg forter meg i alle fall å notere ned denne, sånn at jeg også ved en senere anledning kan få briljere med noe spesielt godt (om ikke annet, så for meg selv ;-)


Det er Jamie Oliver som står for denne. Her til 2 personer:

En stor søtpotet vaskes og kokes.

2 ss mangochutney i en skål, press i saften av 1 lime, hakk friske korianderblader og ha i, slå på passelig med olivenolje og soyasaus. Jeg presset i tillegg 1 hvitløksfedd og tilsatte.
Bland alt og la stå.

Når poteten er ferdig, knuses denne lett, med skallet på. Bland poteten og chutneyblandingen.

Serveres veldig gjerne til stekt fisk eller kylling. Yummi :-)

lørdag 3. august 2013

Sommerferie 2013

Statsraad Lehmkuhl

 Vi hadde ikke bestemt oss for hva vi skulle gjøre i ferien i år, vi. Vi snakket om at vi skulle ta båten og kjøre ut i holmene og legge oss i telt, ellers ikke noe.

Men så kom det jo aldri noe vær som det gikk an å være ute i over flere dager, så vi ble liksom bare gående og trakke.

Men så kom vi over, husker ikke hvor og hvordan, en notis om at Statsraaden skulle til Århus i Danmark ifbm årets Tall Ships Race, og at det fortsatt var ledige plasser om bord som mannskap. Betalende mannskap, vel og merke.

Vi sov i hengekøyer på banjeren, bare dét var jo veldig eksotisk og spennende
Min mann og jeg var enig i at det hørtes gøy ut, og i all hemmelighet bestilte jeg plass til oss fem ombord, og flybilletter hjem igjen.

Vi holdt det hemmelig for ungene - som egentlig er blitt ungdommer - helt til vi skulle gå ombord. Det eneste de hadde av informasjon på forhånd, var det som sto på pakkelisten.

De kom selvsagt helt i ekstase, da jeg fortalte dem hva vi skulle :-)
Og veldig gøy var det, både for oss voksne og for ungdommene.

Vi var selvsagt ikke med som pynt! Selv om vi hadde betalt for oss, var det en hel del oppgaver som skulle gjøres - av oss:

Vi gikk to vakter i døgnet, ,á 4 timer. Vår vakt gikk fra 12 - 4, og vi hadde alltid vakt på dekk (takk og pris).
I løpet av en vakt, var én time dedikert til noen av disse:

Vi hadde rorvakt, da stod vi ved roret og holdt den kursen vi fikk oppgitt av styrmannen.
Vi hadde bøyevakt, da sto vi helt bak og passet på at ingen hadde falt i sjøen.
Vi hadde brannvakt, da gikk vi runder gjennom hele skipet. I tillegg er det brannvakten som slår glass.
Og vi hadde utkikk, da satt vi helt fremme, og plinget i en klokke når vi så noe foran oss som styrmannen måtte vite om.

Når vi ikke var på en dedikert tjeneste, lærte vi alt mulig om hva de forskjellige ting heter om bord, hvordan de fungerer osv. Vi var også med å heise og berge seil og rydde i tau og taljer. Og JA, jeg var også med helt der oppe, og berget seil. Da følte jeg meg veldig tøff. Det er høyt, skal jeg si deg!

Første dagen regnet det, og vi var helt våt lenge før vi var gått under Sotrabroen. Men da klokken var blitt 8 om kvelden, og vi gikk ut i havet, skein solen som en nypusset mynt. Det var da vi ble kvalm ...
Heldigvis holdt Mannen seg frisk, så han kunne vaske oss rundt tranten når vi hadde hilst på den lange grønne rennen  som går langs rekken (spydd, med andre ord), hente søt te og tørre kjeks til oss, og ikke minst, gi beskjed til vakthavende offiser om at vi ikke var istand til å stille på vakt.

Dagen etter våknet vi heldigvis frisk og opplagt, og fortsatte sånn resten av turen :-)

Seilasen tok fire dager, og hver eneste dag var som et eventyr. Når vi ikke var på vakt, og ikke sov i hengekøyene våre, satt vi på dekk og solte oss, leste, lot vinden ruske oss i håret og blikket vandre langs horisonten. En morgen ble jeg vekket av en som spilte 'Summertime' på trompet, en annen av en dansk offiser med den mektigste stemme. Min yngste datter sa: "Jeg skjønner ikke et ord av hva han sier, men det høres jækla imponerende ut!", og det gjorde det.

Ikke minst var det stort å ankomme Århus i en sånn skute; være en del av noe så flott; synge shantysanger på vei inn; legge til kai mellom alle de andre masteskipene! En uforglemmelig opplevelse, som anbefales på det sterkeste :-)


Vi skulle ikke dra hjem igjen før dagen etter ankomst, og fikk overnatte på banjeren ombord mot litt betaling.

På den måten ble opplevelsen enda større. Vi fikk med oss alt livet og levenet i Århus havn den kvelden.

Mannen og jeg lot ungene, jeg mener ungdommene, seile sin egen sjø, og så gikk vi og satte oss på en slags moderne havnekneipe ...


Skip o hoi!!

torsdag 27. juni 2013

Sommerferie for kjekke jenter

Gullebarnet



Det er ferie, og livet består av late dager, der mor og far er på jobb, og ungene kan kose seg med akkurat det de har lyst til.

Ingen som maser, ingen lekser, ingen trening som skal rekkes. Bare kos :-)

Her i huset er stuen omgjort til en bule hvor ungene regjerer helt på egenhånd. Her er høye stabler med bøker, piano med lokket åpent og gitarspill dagen lang. Innimellom slagene ser de film eller tosker seg med venninnene.

Jeg husker den følelsen så godt selv. Sommerferie. Fins det noe bedre?




Store-flinkejenten

Tidsklemma



Det skal ikke så mye til for en stakkars mor og en stakkars far som jobber og sliter og fyker rundt fra det ene til det andre.

En helt alminnelig onsdags kveld, kan fort bli til noe helt annet.
En god, tørr hvitvin og hver sin skål med or'ntlig fiskesuppe er gull!!

Det som i gamle dager ble omtalt som Lille-lørdag, har nå fått en helt ny dimensjon :-D

fredag 21. juni 2013

Ta deg sammen ...!


Ja, nå må jeg ta meg sammen - og slutte å kjøpe alle disse bøkene!

Men hva skal en stakkar gjøre, da?
Når akkurat den boken som man har lett etter så lenge, med ett ligger der i butikken og lyser og skinner og er på salg?

Eller når man trenger et oppmuntrende ord og et puff bak i en travel hverdag, og selveste Dalai Lama dukker opp der frempå disken, i det øyeblikket man er som svakest - du vet, akkurat før du skal til å trekke kortet.

For ikke å snakke om loppemarkedet til de gamle damene som samler inn penger for å pusse opp bedehuset. Man blir svak i sånne øyeblikk. (Selv om en kanskje heller ville anbefalt damene Dalai Lama fremfor salmeboken - men meg om det).

Poenget er at hvis jeg skal få tid til å lese alle de bøkene jeg drar med meg hjem fra all over the place, så må jeg lære meg å være lykkelig med lite, for da må jeg slutte i jobb; slutte å gå på besøk; slutte å trene. Eller også får jeg satse på at jeg blir bibliotekar i mitt neste liv, slik at jeg får lest dem da.

Siste bokinnkjøp:
Marions slør, Roy Jacobsen
Elskeren, Marguerite Duras
Du skal elske lyset, Margaret Skjelbred
Kunsten å være lykkelig, Dalai Lama
Dager i stillhetens historie, Merethe Lindstrøm

PS: Nå er det snart ferie - lesetid :-D

mandag 20. mai 2013

Interiørblogger for én dag

Vi kjøpte oss hus i 1994, bygget det om i 2001 for så å flytte inn igjen i 2002. Et par prosjekter ble liksom aldri ferdigstilt - dagens omtalte gang blant andre. 

De første årene var det et irritasjonsmoment å gå ned der, og ned dit måtte jeg for å komme til vaskekjelleren. Ofte, med andre ord ... 
Men etterhvert var det som om vi ikke så sponplatene og lecasteinen lenger. Det var bare gangen nede, og gangen nede så sånn ut.

Men ikke nå lenger :-) Vi tok oss sammen i anledning Store Flinkejenten sin konfirmasjon, og fikk byttet ut trappen, lagt nytt gulv, tapetsert og hengt opp lamper.

Jeg er strålende fornøyd med resultatet! Dette er i tillegg inngangsparti  fra hagen.

Ikke rart det var kaldt om vinteren - rett inn på lecastein, og ingen isolering ...

Trinnene matcher gulvet oppe.



Lyset som kommer inn vinduspartiet rundt døren ut til hagen, gjør seg meget godt!

Vi fjernet en dør, og fikk masse lys innover i gangen.

Det er når man har det som travlest, at man får ting unna! Hvis du vil se hva annet vi har fått gjort i vår, så klikk HER.