Interiørblogger for én dag

Vi kjøpte oss hus i 1994, bygget det om i 2001 for så å flytte inn igjen i 2002. Et par prosjekter ble liksom aldri ferdigstilt - dagens omtalte gang blant andre. 

De første årene var det et irritasjonsmoment å gå ned der, og ned dit måtte jeg for å komme til vaskekjelleren. Ofte, med andre ord ... 

Men etterhvert var det som om vi ikke så sponplatene og lecasteinen lenger. Det var bare gangen nede, og gangen nede så sånn ut.

Men ikke nå lenger :-) Vi tok oss sammen i anledning Store Flinkejenten sin konfirmasjon, og fikk byttet ut trappen, lagt nytt gulv, tapetsert og hengt opp lamper.

Jeg er strålende fornøyd med resultatet! Dette er i tillegg inngangsparti  fra hagen.

Ikke rart det var kaldt om vinteren - rett inn på lecastein, og ingen isolering ...

Trinnene matcher gulvet oppe.

Lyset som kommer inn vinduspartiet rundt døren ut til hagen, gjør seg meget godt!

Vi fjernet en dør, og fikk masse lys innover i gangen.

Det er når man har det som travlest, at man får ting unna! Hvis du vil se hva annet vi har fått gjort i vår, så klikk HER.

Etter påskekrimen

Jeg leste Flink pike av Gillian Flynn i påsken, etter at den har fått meget gode anmeldelser fra 'overalt', nærmest.

Men jeg kan ikke si at den fenget meg stort. Hvis dette er fantastisk spennende krim, så skjønner jeg godt at jeg ikke leser mer av det. For det har jeg jo sagt, jeg leser ikke noe særlig fra den sjangeren i det store og det hele. Mest fordi jeg ikke orker å ta inn så mye vold. Det virker nærmest som forfatterne nå til dags prøver å overgå hverandre i grusomme drapsmetoder.
Akkurat denne boken var allikevel ikke spesielt voldsom, ikke mer enn den måtte være, liksom.

Den første delen av boken var nesten kjedelig - dvs, jeg syns det var fornøyelig å lese hvor på kornet forfatteren viser hvordan forholdet mellom mann og kone kan utarte seg, og akkurat dette er vel grunnen til at den har fått så pass som en firer av meg. Man ler jo av sånt som man kjenner seg igjen i ... ;-)

Jeg skal ikke røpe noe av handlingen, men andre delen endret alt sammen. Det er bare det at endringen var så markant, at jeg skjønte nesten med en gang hvor landet lå. Og det kan vel ikke ha vært meningen, vel?!

Nei, boken var helt grei, men ikke mer enn det. Jeg syns ikke den var verdt pengene. Kjære kyrkjefolk - jeg gremmes når jeg tenker på hvor mange bøker jeg kunne fått med meg fra Fretex eller Gjenbruken for den summen. Over 300 kroner, du! Jaja, lest er lest.

It better be good!

Jeg er ingen krim-leser, har aldri vært det, kommer kanskje ikke til å bli det, heller.

Men nå, siden det er påske og alt og det, så skal jeg jammen gjøre et unntak.

Etter å ha lest denne anmeldelsen, og andre omtaler, bl.a på Bokelskere, ja, så gir jeg Gillian Flynn og hennes Flink Pike en sjanse.

Jeg har til og med, hold deg fast, kjøpt boken i en ekte bokhandel, innbundet og til full pris! Det er det lenge siden jeg har gjort. Vanligvis går det i pocket og/eller Fretex når jeg skal ha noe nytt lesestoff - og det skal jeg jo hele tiden.

Men, det blir kanskje kjekt å lese krim for en gangs skyld :-)

De graver og de graver

Og til slutt, så går det kanskje med oss som det gjorde med Tolkiens dverger ...

... de gravde for dypt, og balrog'en kom og tok knekken på dem, hele gjengen!

Her hos oss er det så mye graving for tiden, både hjemme og ved jobben, at man kjenner seg knapt igjen fra den ene dagen til den andre. Men det må visst til - sier de som har greie på det. Det er jo herfra vi får penger til vårt daglige brød, så vi tåler det vel helst.

Et vanlig, om ikke akkurat vakkert, syn i Hjeltefjorden.

Leseåret 2012

Kort og godt og rett på sak. Mer utdypende synsing kan jeg ikke love, men dukker det opp noen ledige øyeblikk, som klaffer med lyst til å blogge, så kan det jo hende :-)

23 bøker leste jeg i 2012, alle romaner. 10 norske forfattere, 13 utenlandske, alle i norsk oversettelse. 9 kvinnelige forfattere, 14 mannlige.

Jeg deler bøkene inn i kategoriene: Veldig god bok - Ganske god bok - Sånn passe bok

Veldig god bok:
Kjærlighet, Hanne Ørstavik
Victoria, Knut Hamsun
Ville svaner, tre døtre av Kina, Jung Chang
Alfabet, Inger Christensen
Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant, Jonas Jonasson
Balansekunst, Rohinton Mistry
Imot naturen, Tomas Espedal
1984, George Orwell
Haiene, Jens Bjørneboe
Bikubesong, Frode Grytten
De fortapte spillemenn, William Heinesen

Ganske god bok:
Ei vinterreise, Ragnar Hovland
Siss og Unn, Inger Bråtveit
Fortellernes marked, Gert Nygårdshaug
Drømmen om Nadja, Ebba Haslund
Moderato Cantabile, Marguerite Duras
Natt i Lissabon, Erich Maria Remarque
Landsbyens blod, Yan Lianke

Sånn passe bok:
Østenfor solen, Julia Gregson
Gjestene, Merethe Lindstrøm
Mot nordavinden, Daniel Glattauer
Den usynlige broen, Julie Orringer
To byer, Qiu Xiaolong 

Fortsatt god helg til deg! Jeg og flokken nyter det kalde været og har tatt frem skøytene :-)

Jo flere vi er sammen, jo mer oppvask blir det ...

Barna på muren

Kan vi greie å skape himmelen på jorden?
Gi alle barna det de fortjener.
Kjærlighet som gir trygghet.

Aase Johannesen

(En kunstnerbloggedame jeg oppdaget i forbindelse med dette innlegget. Følg lenken og gå inn og se selv! :-)








Jeg sitter her og tenker, eller tenker ... Hvem kan tenke i dette spetakkelet?! Her er unger overalt - våre unger, hans unge, onkel sin unge, kjerringen til onkel sin unge og noen ganger, som nå, kompisen hans og venninnene hennes ...
Her er fotballunger, gitarunger, skateunger. Her er flinke unger, søte unger, spreke unger. Unger som liker å lese og unger som løper og løper og løper.
Noen unger skal ha matpakke hver dag, mens andre unger har forlatt residensen lenge før jeg er oppe og går. Noen unger skal kjøres på trening hver dag, mens andre bare skal kjøres en gang i uken - og som oftest så har jeg glemt når hvem skulle kjøres hvor og til hva. Heldigvis har Mannen like lite kontroll som jeg har ... Men ALLE ungene skal ha vasket klærne sine. Og ALLE ungene skal ha middag hver dag. Stakkars - meg. Og stakkars - dem. Den maten! Og alltid litt for lite! Jajaja - ta et eple til dessert. Har vi epler forresten? Ikke?!

Den gangen Mannen og jeg bygget hus, så tok vi litt godt i, for vi regnet jo med at vi sikkert kom til å få noen barn. Og det gjorde vi jo. Vi fikk to til. Men det var en stund her at vi følte oss litt alene med alle disse rommene, derfor meldte vi oss til tjeneste hos Fosterhjemsforeningen. Men så ville skjebnen at jeg skulle få meg ny jobb, og vi trakk oss fra oppdraget før det egentlig var begynt. Og godt var det, for før vi visste ordet av det,  så var her stinn brakke! Man kan ikke alltid vite hva fremtiden bringer, ikke sant?!

Men gjett om jeg er glad for at jeg har hatt muligheten til å åpne dørene for disse flotte guttene, som har holdt til sammen med oss her en stund nå, og som skal være her et år til eller så fremover. Det er en berikelse for Mannen og meg, og for Gullebarna også! Til tross for at det gir meg mindre tid til viktige ting som lesing, blogging, frøsåing osv. Det eneste jeg ikke setter til side, det er treningen, for uten overskuddet den gir meg, så er jeg slettens ikke sikker på om jeg hadde orket.

God helg, folkens, og husk: Gi barna det de fortjener: Kjærlighet og Trygghet!!

Jah - da var dét gjort

Nå har jeg gått i to og et halvt år og irritert meg over at den ene buksen min manglet knapp. I dag sydde jeg i ny knapp.

Det tok meg tre minutter og trettifem sekunder:

• Tretti sekunder tok det å finne riktig størrelse på knappen. Ja, OG riktig farge.
• To og et halvt minutt tok det å træ tråden i nålen ...! (Brillene lå helt ute i vesken i gangen.)
• Tretti sekunder tok det å faktisk sy i knappen. Hm!
• Fem sekunder tok det å sette syskrinet tilbake på plass. Man rydder da opp etter seg!

Som du ser, så var det en grunn til at denne oppgaven stadig ble utsatt. Man er da et travelt menneske ... 

Oppussing og sånn

Traditional Entry design by New York Interior Designer Kim E Courtney Interiors & Design Inc

Vi skal ta det store steget. Vi skal, ti år etter at vi flyttet inn i nytt hus, gjøre det ferdig ... Mannen og jeg skal i løpet av de neste tre-fire ukene ta en rekke avgjørelser sammen, og vi er allerede, på hver vår kant, begynt å bygge opp forsvaret. Begynt å samle oss til kamp. Begynt å trene oss i å argumentere for hvordan og hvorfor vi vil ha det på akkurat den eller den måten.

Jeg liker ikke å pusse opp! Av en eller annen grunn blir det ferdige resultatet aldri sånn som jeg hadde tenkt meg det. Men denne gangen, enda vi befinner oss helt i startfasen, har vi faktisk klart å enes om gulvet. Det er ganske fantastisk! Og kanskje lover det godt for fortsettelsen?

Nå skal jeg se om ikke jeg klarer å lure ham til å være med på denne tapeten ... ;-)

Sorry, fru Falck

      

Det var i det Herrens år nittenhundrede og syttifem. Vi bodde på landet og det var alltid fint vær. Det var langt mellom gårdene, og kjerringene på tunene var avhengige av hverandre på godt og vondt. Mannfolkene var snille og dumme og strenge og koselige - uansett hva de var, så ble de snakket om, hver dag, over kaffekoppen som avsluttet formiddagsmaten.
Noen hadde ektemann som kom sliten hjem etter å ha lagt på kne med murerens støpeskje hele dagen - som fru Falck - mens andre - som Mamma - hadde ektemann som var til sjøs. Sistnevnte kone var så heldig å være sjef i egen heim største parten av tiden ... I motsetning til de som hadde mann som kom hjem hver dag. Menn som ville ha saker og ting på sin måte.

Nå tror jeg ikke at det var vanlig at mannfolkene den gangen blandet seg så mye i valg av tapet og gardiner, antakelig i mye mindre grad enn de gjør nå i alle fall, men noen gjorde det nok. Eller kanskje fikk de bare av og til et voldsomt behov for å ytre sin mening om interiørvalgene konen hadde gjort.

En dag kom i alle fall fru Falck løpende bort til huset vårt, vill i blikket og med en lysekrone i hendene. Jeg kan ikke huske om håret hennes sto rett opp, men det gjorde det sikkert, så oppkavet var hun.

"Magnhild", ropte hun til Mamma, "Falck har tenkt å hive lysekronen!" Mamma trakk sausekjelen raskt av varmen, knyttet skautet bestemt i nakken og løp nabokjerringen ivrig i møte. Endelig skjedde det noe!

"Falck sier han er lei av hele lysekronen, og se her - han har til og med tatt den ned allerede ...", fortsatte fruen med gråtkvalt stemme. "Endatil at det er en Knag-krone!"
(Om det er helt riktig, vet jeg faktisk ikke ...)

Mamma kom nabokjerringen til unnsetning. Myndig, og uten dikkedarer, grep hun kronen og bar den raskt og resolutt inn i kjelleren. "Å kaste denne kronen, kan han bare glemme!!"

Og glemme den, gjorde nok fyren ganske raskt, vil jeg tro.
Årene gikk, og den lille familien Falck flyttet fra enebolig på landet, til terrasseleilighet i mer sentrale strøk. Fruen fikk aldri lov til å ta Knag-kronen inn igjen i hans hus, hverken her eller der.

Lysekronen ble derimot værende i vårt hus. Den hang på loftet, helt til også vi flyttet til de sentrale strøkene, da hang den på loftet der. Lenge. Helt til jeg ble voksen og flyttet hjemmefra. Da flyttet den med meg. Ikke fordi jeg hadde spesielt lyst på den, men fordi jeg måtte ha en lampe litt kjapt.
Og nå har den hengt her lenge. Altfor lenge, spør du meg. Ja, den har faktisk hengt her så lenge, at jeg her plutselig, midt i julestria, fikk lyst til å ta en Falck, og røske hele greia ned og pælme den ut! Sorry, fru Falck, femogtredve år er nok!

Har du alltid drømt om en lysekrone i tre? I så fall kan du få kjøpe min. Hvis ikke, så blir den til fuglemater neste jul: 

Dette bildet av en avansert fuglemater, er det kanskje Elly som har tatt. Knag-kronen får kanskje sin rennessanse likevel ...

Mrsmt

Me & Myself

Loppemarked

Så mange bøker hadde ikke vi til salgs, men bildet er jo fint, ikke sant?

I helgen hadde FAU loppemarked på skolen vår. Pengene vi tok inn skulle gå til nye lekeapparater på skoleplassen.

Jeg elsker jo loppemarked, men det er første gang at jeg var den som skulle ta imot betaling for loppene. Det var ingen enkel affære!

På leker for eksempel, hadde vi bestemt 20,- 30,- og 50.- kr, alt etter størrelsen. Men så kom de da, den ene småtassen etter den, andre bort til meg for å betale, og så på meg med store, ivrige øyne. Da klarte ikke jeg å si tretti kroner ... "Åh, den var fin! Du er jammen heldig som fant akkurat en sånn en. Den koster bare fem kroner den." Jaja, sånn kan det gå ...

Og så kjente jeg jo igjen meg selv. Når jeg skal kjøpe en vase for eksempel, på loppemarked, så vil jeg ikke betale mer enn tretti kroner eller deromkring. Men når jeg sto der og skulle selge den, ja så ville jeg helst hatt en hundrings for den, minst. Vanskelige ting.

Hvor mye vi tok inn vet jeg ikke, men selv la jeg nok igjen litt mer enn hva gjennomsnittskunden gjorde.
Litt klær, en cd, en dvd, et kafébord og to stoler til å ha på trappen, et par sko. Og bøker.

John Steinbecks "Vredens druer" og "Vår misnøyes vinter" og Frode Gryttens "Bikubesong". Tre gode funn, og penger til en god sak i tillegg.

Har lest - i full storm: Haiene

Det er rart, men veldig ofte når jeg leser en bok, så dukker det opp samtaler, bilder, tekst, fjernsynsprogram eller nyhetssendinger som har en eller annen sammenheng til det jeg leser.

Antagelig er det bare fordi jeg blir mer bevisst akkurat det eller det tema, men det er nå litt morsomt allikevel. I forrige uke var det direkte nervepirrende.

Da leste jeg Haiene av Bjørneboe. En utrolig spennende historie om   et seilskips siste stormfulle seilas, og alle de forskjellige menneskene om bord.

Sakset fra Wikipedia:
Denne boken har en meget sterk symbolikk, båten blir alltid forfulgt av haier og på båten er det mennesker fra alle nasjonaliteter. Båten er et symbol på verden, der kapteinen symboliserer dem som har makt og mannskapet de beherskede. Haiene som forfølger skipet symboliserer demonene i mennesket. Alt ender med at mannskapet gjør mytteri og båten forliser.

Statsraad Lehmkuhl

Det eneste skipet jeg kjenner til, som også er en bark slik som Bjørneboes 'Neptun', er Bergens stolthet Statsraad Lehmkuhl. Dette bildet ble lagt ut på seilskipets Facebook-side i forrige uke. Orkanen Sandy herjet i samme område, men Statsraaden holdt seg i utkanten av det værsystemet, og det skjønner jeg godt. Flott bilde, ikke sant?

HMS Bounty

Da var det verre med HMS 'Bounty', skipet som ble bygget til innspillingen av filmen Mytteriet på Bounty i 1960.

Det ligger nå på havets bunn, etter å ha tapt i kampen mot tidligere nevnte orkan Sandy. Forferdelig trist, selvfølgelig! Ikke bare gikk skipet tapt, men menneskeliv gikk tapt sammen med det.

Det sterkt å se et sånt bilde, syns jeg. Man kan ikke la være å tenke på det mørke, kalde dypet under det ...

Miles og meg - nærkontakt med en kjendis

Skuldrene var brede, vi hadde hvite tennissokker i pumpsene og vi hørte på Wishing Well med Terence Trent D'Arby - i alle fall gjorde jeg det.
Året var 1988 og jeg var servitørlærling på byens flotteste hotell. Livet var en eneste lang fest, og jeg tror det var fint vær hele tiden også, i alle fall var det snø om vinteren ...

Var det en kjendis i by'n, ja så var denne å treffe på dette hotellet. Veldig kult! Det største for mitt vedkommende, var nok å få lov til å servere Kong Olav V - selveste - Da hadde jeg hvite hansker, sorte sko med tett tå og stivet håndserviett over  håndleddet. Og  så var jeg veldig nervøs, som seg hør og bør :-)

Litt nervøs var jeg nok også, da jeg kom på 2. vakt en dag kl 15:00, og fikk beskjed om at direktøren fylte 50 år, og at han og konen skulle påspanderes en flaske champagne - og at det var jeg som skulle komme overraskende på dem og servere denne ...

Jeg svettet en smule nervøst under den grønne uniformsjakken, men tok fattet i mot sølvfatet (eller brettet, som vi sier) med to krystallglass, og kjøleren med de sprudlende dråper i, før jeg stakk master key'en i lommen, og vendte nesen mot hjørnesuiten hvor direktøren og hans fru hadde innlosjert seg for den store anledningen.

Jeg var lommekjent på hotellet etter å ha vært der i over et år, og litt distré - sikkert med hodet fullt av den siste romansen - strenet jeg avgårde.
Stor var derfor overraskelsen, da jeg etter å ha stukket nøkkelen i døren, og freidig entret arenaen med et digert smil om munnen, ble møtt av et mørkt rom med tett soveluft ...

Lettere forvirret tok jeg to steg inn i rommet - registrerte stien av klær og undertøy fra badet og inn til sengen - hvor et mørkesvart hode løftet seg fra de kaotiske sengeklærne og kikket forvirret på meg og flasken med champis.

I det jeg forskrekket rygget ut igjen, samtidig som jeg unnskyldte meg på alle de fire språkene jeg sånn noenlunde behersker, hørte jeg en søvnig, men absolutt ertende latter.

Herregud!! Jeg hadde låst meg inn i feil hjørnesuite!! Hvor dum går det an å bli, liksom? Svettere enn noensinne, la jeg avgårde i mine særdeles upraktiske høyhælte sko (men de hadde lukket tå!), og trakk pusten dypt før jeg stakk nøkkelen i østre hjørnesuite.

Som om jeg ikke hadde gjort annet i hele mitt tjueårige liv, åpnet jeg flasken med sprudlevann, og direktøren og konen fikk servert de kjølige, dråper med hilsen fra direksjonen fra en utpreget rødmende lærling.

MEN ...

Det som virkelig er noe å fortelle om, hendte dagen etterpå. Da hadde jeg frokostvakt, klokken var 06:00 og rimelig trøtt i trynet var jeg - jeg tar sikkert ikke mye feil hvis jeg antar at jeg hadde vært på enda en århundrets fest natten i forveien ... I alle fall - jeg kom bort til et langbord hvor det satt en gruppe med afro-amerikanere (den gangen het det negre) og spurte høflig om de ville ha coffee or tea?

Hvorpå en av gamlingene så på meg, blunket godmodig og sa: Hello darling, how are you this morning?

Det var Miles Davis, bustetrollet fra dynene dagen i forveien ... Hihi :-)

Så vakkert, og så fortjent

Det gikk litt fort i svingene, da Minstejenten og jeg bestilte billetter til Svanesjøen, den satelittoverførte  forestillingen fra Bolshoi-balletten i Moskva.

Det resulterte i at min eldste datters fjortis-dag, måtte gjøres unna tidlig på dagen, og det kjentes ut som, i høyt tempo ...

Huset sto på hodet fra tidlig søndags morgen og til klokken ble 13. Det ble ryddet, vasket, dekket bord og båret stoler; bakt kake, kokt supper (ja, i flertall), brettet servietter og, og , og ...

... gjestene ramlet inn dørene presis som alltid, og så sang vi, spiste, pakket opp presanger, hadde litt sånn intern-familie-humor-program og så stakk vi rett og slett av, Minstejenten og jeg, for å gå på kinoballett.

Balletten var, for å si det enkelt, en helt vidunderlig vakker opplevelse! Musikken, kostymene, tåspissene. Også selve dansen, da! At det virkelig er mulig å bevege seg så grasiøst er nesten helt ubegripelig. En stor fryd var det å sitte og se på, og bare forsvinne inn i Tsjaikovskijs musikalske historie om Siegfried og Odette.

Dette skal vi gjøre igjen - fordi vi fortjener det ;-)

Høstferie - til fjells

Ferie er skikkelig deilig - spesielt når den inntreffer samtidig med at solen finner det for godt å titte frem. 

Se den blå himmelen bak treet, da! Men det var iskaldt der oppe, 680 moh. Heldigvis hadde vi pakket både votter og luer, så det var ikke noe problem. Vi jaktet både torsdag og fredag, og Mannen i enda to dager. Men noen fangst ble det dessverre ikke - hjorten lekte gjemmespill, og hadde full kontroll på oss.

Men fine turer i den helt spesielle, kalde  høstfriske luften ble det. Og bål på leirplassen som vi kunne svi noen pølser over etter å ha gjort en god innsats.

Og om kvelden serverte mannfolkene stroganoff og rødvin. Og ungene fikk brus og snop og ble høy på sukker og underholdt oss med de villeste historier :-)

Og så var det en mor som husket noe sønnen hadde sagt, da han hadde vært med henne i damegarderoben etter bading: "Ojojoj, dette var litt av et sted!!" Det var da hun forsto at han egentlig var blitt for stor, og at hun burde sende ham med faren ved senere anledninger ...

Fredda'n

God helg, alle sammen :-)

Skuffet!

Jeg la meg med et forventningsfullt smil om munnen i går, etter at jeg hadde funnet ut at Bergen Kino skulle få satelittoverført en forestilling fra Bolsjoi-balletten i Moskva: Sylfiden.

Stor var derfor skuffelsen, da jeg etter å ha fått med meg den ene datteren inn til by'n på en søndag ettermiddag, at vi faktisk ikke fikk det med oss allikevel.

Bergen Kino hadde misforstått når forestillingen skulle begynne i Moskva, og ikke før vi satt benket i en fullsatt kinosal fikk vi vite at det ikke ble noen ballett på oss før senere på dagen. Noe min datter og jeg ikke hadde anledning til å vente på. Pengene tilbake og fire gratis kinobilletter var jo et slags plaster på såret, men kunne aldeles ikke veie opp for hva vi gikk glipp av.

Jaja, neste sjanse er 21. oktober, da skal vi se Svanesjøen!

PS: min datter fikk lokket meg til å se Istid 4 istedet. Ikke akkurat det alternativet jeg kunne ønsket meg mest, men så kan jo ikke jeg få viljen min hele tiden heller ;-)

Hvem vet ... ?

Dette maleriet henger på Hotel Norge i Kristiansand. I alle fall gjorde det det i 2011 da jeg var der på forumstreff med Hagegal.

Er det noen som vet hvem som har malt det, og hva det heter?

Hva er det mannen på bildet holder på med?

Sånn som jeg ser det, så prøver personen å kvitte seg med 'bagasje' som har hopet seg opp i livet hans, og som han unødvendig har dratt med seg.
Nå har han endelig bestemt seg for å kvitte seg med den gamle dritten.

Uansett, så tror jeg at han har sett lyset på en eller annen måte, og at han har bestemt seg for å ta et oppgjør med noe. 
Kanskje han skal kaste 'bagasjen' på havet, i stedet for å hoppe selv?

Hva ser du?

Lat søndag

Rosen 'Hot Chocolat' ble enda finere sammen med den gule crocosmiaen og de mørke bladene til høstormedruen 'Brunette'

I dag lå jeg lenge, nesten helt til klokken halv elleve. 

Det er alltid vanskelig det der, syns jeg ... skal man stå tidlig opp og få mye ut av dagen, eller skal man for en gangs skyld ligge lenge og lese på sengen, før man litt seig, men helt uthvilt, tar fatt på dagen? 

På sånne fantastisk flotte, og ikke minst etterlengtede, solskinnsdager som vi har blitt tilgodesett med nå i helgen ,skulle man jo egentlig sprette opp og løpe ut i dagen. Slå ut med armene, trekke den klare, kjølige luften ned i lungene og synge en sang av hjertens lyst og fryd. Løpe en tur, mure en mur og luke et bed eller fem.

I dag valgte jeg sengen og den varme dynen, og så leste jeg ut boken jeg har holdt på med - 1984 av George Orwell. God bok, forresten. 

Men noe fornuftig fikk jeg da ut av dagen, allikevel - litt haging, liten tur, og middagsbesøk for familien (fantastisk god hjortestek ble servert - et samarbeidsprosjekt mellom Mannen og meg). 

Helt passelig for en søndag med sol på.

Oppvarmingsøvelse

Om tre måneder cirka, 12. desember, kommer filmen. Filmen som jeg venter like utålmodig på som ungene mine gjør det. Eventyr og tant og tull, sier Mannen og himler med øynene. Jentene og jeg ser på hverandre med vantro i blikket. Tant og tull???

Det er lenge siden jeg leste Tolkiens 'Hobbiten'  - 30 år faktisk - men man glemmer jo aldri et sånt eventyr.
Etter å ha lest boken, fikk jeg fatt i en innspilling på lp-plate, hvor Nicol Williamson leser. Den har jeg lyttet mye til. Og den innspillingen er en av grunnene til at jeg ikke kan kvitte meg med platespilleren ...

Men nå kommer altså filmen, og i dag skal vi ha en oppvarmingsøvelse - vi skal løse gåter:

Husker du noen av svarene, du?

Gollum:

Hva har røtter som ingen kan se, 

rager høyere opp enn det høyeste tre,

ja, svimlende høyt kan det stikke,

men vokser likevel ikke?         Et fjell

Bilbo:

Hestene tretti på bakken så rød,

først tramper de,

så stamper de,

så stender de så stø.                Tenner

Gollum: 

Stemmeløs den skriker,

vingeløs den tumler

uten tenner biter, 

uten munn den mumler.             Vinden

Bilbo:

Et øye i et blått fjes

så et øye i et grønt fjes.

"Øyet der likner dette øyet",

sa det første øyet,

"men i dybden, ikke i høyden."  Solskinn på tusenfrydene

Gollum:

Det kan ikke sees, kan ikke røres

kan ikke luktes, kan ikke høres.

Det er bakom stjerner og under fjell,

hvert søkk og hull det fyller vel.

Det kommer først og følger etter,

dreper latter, liv utsletter.           Mørke

Bilbo:

Et skrin uten lokk og lås og slå,

dog gyllen skatt det gjemmer på. Egg

Gollum:

Er i live, puster ikke,

aldri tørst, må alltid drikke;

kald som død den glir i vei

brynjekledt, men klirrer ei.           Fisk

Bilbo:

Ingenben lå på enben,

toben satt like ved på treben,

fireben fikk litt.                             Fisk på bord, mann på krakk, katt

Gollum:

Hva sluker alt som du kan se,

trær og blomster, fugl og fe?

Tærer stål og biter jern;

maler stein som mel fra kvern;

dreper konge, styrter hus,

hamrer høye fjell til grus.              Tid

Og til sist, Bilbo som spør:

"Hva er det jeg har i lommen min?"    My preciousssssss