fredag 2. november 2012

Miles og meg - nærkontakt med en kjendis

Skuldrene var brede, vi hadde hvite tennissokker i pumpsene og vi hørte på Wishing Well med Terence Trent D'Arby - i alle fall gjorde jeg det.
Året var 1988 og jeg var servitørlærling på byens flotteste hotell. Livet var en eneste lang fest, og jeg tror det var fint vær hele tiden også, i alle fall var det snø om vinteren ...

Var det en kjendis i by'n, ja så var denne å treffe på dette hotellet. Veldig kult! Det største for mitt vedkommende, var nok å få lov til å servere Kong Olav V - selveste - Da hadde jeg hvite hansker, sorte sko med tett tå og stivet håndserviett over  håndleddet. Og  så var jeg veldig nervøs, som seg hør og bør :-)

Litt nervøs var jeg nok også, da jeg kom på 2. vakt en dag kl 15:00, og fikk beskjed om at direktøren fylte 50 år, og at han og konen skulle påspanderes en flaske champagne - og at det var jeg som skulle komme overraskende på dem og servere denne ...

Jeg svettet en smule nervøst under den grønne uniformsjakken, men tok fattet i mot sølvfatet (eller brettet, som vi sier) med to krystallglass, og kjøleren med de sprudlende dråper i, før jeg stakk master key'en i lommen, og vendte nesen mot hjørnesuiten hvor direktøren og hans fru hadde innlosjert seg for den store anledningen.

Jeg var lommekjent på hotellet etter å ha vært der i over et år, og litt distré - sikkert med hodet fullt av den siste romansen - strenet jeg avgårde.
Stor var derfor overraskelsen, da jeg etter å ha stukket nøkkelen i døren, og freidig entret arenaen med et digert smil om munnen, ble møtt av et mørkt rom med tett soveluft ...

Lettere forvirret tok jeg to steg inn i rommet - registrerte stien av klær og undertøy fra badet og inn til sengen - hvor et mørkesvart hode løftet seg fra de kaotiske sengeklærne og kikket forvirret på meg og flasken med champis.

I det jeg forskrekket rygget ut igjen, samtidig som jeg unnskyldte meg på alle de fire språkene jeg sånn noenlunde behersker, hørte jeg en søvnig, men absolutt ertende latter.

Herregud!! Jeg hadde låst meg inn i feil hjørnesuite!! Hvor dum går det an å bli, liksom? Svettere enn noensinne, la jeg avgårde i mine særdeles upraktiske høyhælte sko (men de hadde lukket tå!), og trakk pusten dypt før jeg stakk nøkkelen i østre hjørnesuite.

Som om jeg ikke hadde gjort annet i hele mitt tjueårige liv, åpnet jeg flasken med sprudlevann, og direktøren og konen fikk servert de kjølige, dråper med hilsen fra direksjonen fra en utpreget rødmende lærling.

MEN ...

Det som virkelig er noe å fortelle om, hendte dagen etterpå. Da hadde jeg frokostvakt, klokken var 06:00 og rimelig trøtt i trynet var jeg - jeg tar sikkert ikke mye feil hvis jeg antar at jeg hadde vært på enda en århundrets fest natten i forveien ... I alle fall - jeg kom bort til et langbord hvor det satt en gruppe med afro-amerikanere (den gangen het det negre) og spurte høflig om de ville ha coffee or tea?

Hvorpå en av gamlingene så på meg, blunket godmodig og sa: Hello darling, how are you this morning?


Det var Miles Davis, bustetrollet fra dynene dagen i forveien ... Hihi :-)


3 kommentarer:

Anonym sa...

Å, herlig, herlig! :D
Linnemi

Mathildes Eden sa...

Å for en nydelig historie! Du er så flink å fortelle! Skriv mer! God helg!

hildeg sa...

hohoho Så bra at han kjente deg igjen D: