fredag 4. januar 2013

Sorry, fru Falck

      

Det var i det Herrens år nittenhundrede og syttifem. Vi bodde på landet og det var alltid fint vær. Det var langt mellom gårdene, og kjerringene på tunene var avhengige av hverandre på godt og vondt. Mannfolkene var snille og dumme og strenge og koselige - uansett hva de var, så ble de snakket om, hver dag, over kaffekoppen som avsluttet formiddagsmaten.
Noen hadde ektemann som kom sliten hjem etter å ha lagt på kne med murerens støpeskje hele dagen - som fru Falck - mens andre - som Mamma - hadde ektemann som var til sjøs. Sistnevnte kone var så heldig å være sjef i egen heim største parten av tiden ... I motsetning til de som hadde mann som kom hjem hver dag. Menn som ville ha saker og ting på sin måte.

Nå tror jeg ikke at det var vanlig at mannfolkene den gangen blandet seg så mye i valg av tapet og gardiner, antakelig i mye mindre grad enn de gjør nå i alle fall, men noen gjorde det nok. Eller kanskje fikk de bare av og til et voldsomt behov for å ytre sin mening om interiørvalgene konen hadde gjort.

En dag kom i alle fall fru Falck løpende bort til huset vårt, vill i blikket og med en lysekrone i hendene. Jeg kan ikke huske om håret hennes sto rett opp, men det gjorde det sikkert, så oppkavet var hun.

"Magnhild", ropte hun til Mamma, "Falck har tenkt å hive lysekronen!" Mamma trakk sausekjelen raskt av varmen, knyttet skautet bestemt i nakken og løp nabokjerringen ivrig i møte. Endelig skjedde det noe!

"Falck sier han er lei av hele lysekronen, og se her - han har til og med tatt den ned allerede ...", fortsatte fruen med gråtkvalt stemme. "Endatil at det er en Knag-krone!"
(Om det er helt riktig, vet jeg faktisk ikke ...)

Mamma kom nabokjerringen til unnsetning. Myndig, og uten dikkedarer, grep hun kronen og bar den raskt og resolutt inn i kjelleren. "Å kaste denne kronen, kan han bare glemme!!"

Og glemme den, gjorde nok fyren ganske raskt, vil jeg tro.
Årene gikk, og den lille familien Falck flyttet fra enebolig på landet, til terrasseleilighet i mer sentrale strøk. Fruen fikk aldri lov til å ta Knag-kronen inn igjen i hans hus, hverken her eller der.

Lysekronen ble derimot værende i vårt hus. Den hang på loftet, helt til også vi flyttet til de sentrale strøkene, da hang den på loftet der. Lenge. Helt til jeg ble voksen og flyttet hjemmefra. Da flyttet den med meg. Ikke fordi jeg hadde spesielt lyst på den, men fordi jeg måtte ha en lampe litt kjapt.
Og nå har den hengt her lenge. Altfor lenge, spør du meg. Ja, den har faktisk hengt her så lenge, at jeg her plutselig, midt i julestria, fikk lyst til å ta en Falck, og røske hele greia ned og pælme den ut! Sorry, fru Falck, femogtredve år er nok!


Har du alltid drømt om en lysekrone i tre? I så fall kan du få kjøpe min. Hvis ikke, så blir den til fuglemater neste jul: 

Dette bildet av en avansert fuglemater, er det kanskje Elly som har tatt. Knag-kronen får kanskje sin rennessanse likevel ...

1 kommentar:

Linnemi sa...

Malerisk beskrevet. Herlig. :)