Endelig ble det kastet en sko

Etter det som skjedde 22. juli i fjor, og den påfølgende rettsaken som i disse dager går mot slutten, er det noen ting jeg har bitt meg merke i, og som jeg har begynt å tenke mer og mer på.

Og det er dette med den norske verdigheten. Begrepet dukket opp, for å si det makabert, nesten før ofrene fra Utøya var kommet i jorden. Ja, jeg vet, det er makabert!

Men var det ikke noen – jeg kan ikke si hvem, enten journalister eller noen fra regjeringen – som igjen og igjen uttalte at vi nordmenn tok det så verdig, det som var skjedd? Og var det ikke noen, som igjen og igjen rullet seg i glansen nærmest, over å kunne berette at det i utenlandske medier ble omtalt hvor behersket og verdig vi nordmenn opptrådte, enda vi som folk var blitt rammet av en sånn grusom tragedie?

Og i retten, da noen endelig våget å vise hatet sitt ved å kaste en sko, ja så fikk vedkommende beskjed om å sette seg ned og oppføre seg verdig! Hvem er det som har mistet barnet sitt, som verdig kan klare å sitte og se på drapsmannen uten å la følelsene løpe av med seg? For meg virker det fullstendig unaturlig.

Som sagt, så har jeg tenkt ganske mye på akkurat det i det siste. Og jeg tenker at før eller siden, så kommer vi til å få den norske verdigheten midt i trynet!  Jeg tror ikke jentene mine, som er 12 og 14 år har sett noen grine, eller skrike, eller bryte ut i raseri over det som har skjedd. Burde de ikke det? Burde de ikke ha sett noen vise andre følelser enn verdighet, når nesten 100 ungdommer blir slaktet ned? Hva skal de tro? De har tegnet hjerter, ja; de har sunget sanger og gått i tog, ja, men de har ikke sett noen bryte ut i ubehersket følelseri . Hva må de ikke tro, da? ”Hvis jeg dør, som bare er et enkelt lite menneske, da er det vel ingen som gidder å heve brynene engang … ”

Det er første gang jeg bruker bloggen min til å komme med tanker som dette. Jeg har en sånn myknytt-blogg, hvor det ikke har vært meningen å legge ut ’dypere’ tanker, og det skal den fortsette å være. Men, før jeg gir meg: MÅ vi ta Utøya tilbake? Sorry, men jeg klarer ikke se for meg, at det stedet igjen skal kunne brukes slik det en gang ble. Skal de ligge i telt der, synge og spille gitar der, treffe nye mennesker, bli forelsket, der? Kan man det?

Etter min mening, så burde den blitt fredet, og overlatt til seg selv og naturens gang. Og så kanskje, om tjue år eller 100, eller når det norske folk har lært seg at det er lov å vise følelser, at det er lov å grine og slite håret av seg når nesten 100 mennesker blir drept, da kunne man vurdere å ta den tilbake. Ikke nå, ikke bare for, i all verdighet, å gjøre det.

PS. Jeg kjenner ingen som var på Utøya eller i Regjeringskvartalet, heller ikke noen som kjenner noen som var der. Jeg håper ikke at jeg støter noen ved å beskrive tankene mine omkring dette.

Elisabeth