torsdag 27. oktober 2011

Konverserer du?

Klarer du å treffe nye mennesker og mennesker du nesten ikke kjenner, og la praten gå uanstrengt, spille ballen naturlig over til den du konverserer, svare vittig og stille interessante spørsmål? Klarer du å gi av deg selv samtidig som du lar den andre føle seg spesiell? I så fall misunner jeg deg!

Jeg skulle ønske jeg var i stand til å hilse på nye mennesker med glede og entusiasme slik som beskrevet over. I stedet opplever jeg veldig ofte når jeg treffer nye mennesker, at jeg blir oppkavet og stresset inni meg. Mange ganger blir jeg så handlingslammet at jeg rett og slett ikke klarer å si noen ting - det er som om alt jeg kommer på, alle spørsmål jeg kunne tenke meg å stille, virker fullstendige idiotiske!

Konversasjon er en kunst. Noen maser alt for mye, noen babler om de rareste ting, mens andre, sånne som meg, står der som en østers og bare håper at den andre kan ta ansvar og si noe - hva som helst, bare den pinlige stillheten blir brutt.

Heldige er de som behersker konversasjonens edle kunst. Så mye mer interessant de må oppleve på sin ferd gjennom livet. Alle de menneskene jeg har truffet på min vei som jeg så gjerne skulle likt å bli bedre kjent med, og så har jeg ikke turt. Fryktelig dumt!

Hrmf - hvem skulle trodd at jeg var min mors datter ...

5 kommentarer:

vimsa:) sa...

Takk, Tante, for at du er ærlig. Det er akkurat slik jeg føler det men aldri har helt klart å sette ord på!

*vi er alle forskjellig,takk for det-kunne jo blitt kjedelig ;)*

god klem til deg :) <3

Anonym sa...

Vel,vel du overdriver din egen ubehjelpelighet her en smule kjære - uroen inni synes iallfall ikke på utsiden og du klarer deg utmerket.

GoN

Shabbylishious sa...

Mangler even til å ti stille jeg noe du vet så det problemet har ike jeg. Ikke alldeles enkelt å finne på noe konstruktivt å si er det jo ikke. Unger,bosted reiser kjæledyr hobbier er gode teamer som de fleste jabbber uanstrengt om.

Tehme Melck sa...

Jeg har vel også følelsen av at du overdriver litt. Selv har jeg blogget litt om det beslektede fenomenet mingling, som jeg støter borti på ulike arrangementer i forlagsbransjen. Mine to strategier er svært ulike - enten trekker jeg meg inn i meg selv og betrakter verden fra sidelinjen, eller jeg gir faen og prater med hvem som helst. Den siste varianten er kanskje den beste, for den gir i hvert fall muligheten for at et interessant møte kan oppstå.

nefertiti sa...

Ja, OK, jeg overdriver kanskje litt - men allikevel, jeg savner virkelig å kunne mingle og konversere på den naturlige, laid back måten som enkelte er så utrolig flinke til :-)