Her går det unna

Ikke før har man snust inn duften av tulipaner og narcisser, ergret seg over uteblivende peonblomstring og gledet seg over duftende lavendel og buddleja overstrødd med sommerfugler, så er høsten over oss og truer med ukevis med regn og blest.

Ikke før har man fått summet seg etter at gullungene har gjort sin første entré med illsinte skrik og sprellende armer og bein, overlevd turen på splitter ny trehjulssykkel og felt alle melketennene, så står de der plutselig foran deg og er blitt ten-åringer.

Hvordan kan tiden gå så ubeskrivelig fort? Årene fra eldste jentungen kom til verden, og frem til nå, står for meg som et lite knips i tiden. Alle nettene med våking, alle dagene med lek og moro, ukene i ammetåke, vintermånedene med regntøy og luer og votter, ullundertøy og cherroxer - hvor er de blitt av? Det går nesten ikke an å forstå, når man tenker tilbake på de tøffe takene man innimellom tok.

Jeg pleier alltid å ta inn en bukett fra hagen til bursdagen som feires i slutten av oktober. I år - på Storeflinkejenten sin 13-års dag i forrige uke - så den sånn ut. Veldig fin synes jeg - forskjellige dahlia, noen nicotiana, litt lavendel og en rose.