torsdag 4. august 2011

Årets ferie - del 4: det grusomme

Årets sommerferie er omme og vi sitter igjen med bare minnene. Gode minner, med og uten sol og varme, men uansett gode. Minner om nydelige solnedganger, deilig mat, unger som sitter i baksetet og fniser og ler når de ser på film, iskalde bad i elver og vann ...

Men så er det dette andre minnet fra ferien, som ikke er godt, men som heller ikke lar seg fortrenge.

Vi har akkurat satt oss i bilen etter å ha gått tur til en idyllisk liten seter i liene over Snåsa. Der har vi fått servert vafler, og kaffe med tykk fløte, og ungene har fått hilse på en tre dager gammel kalv. Vi måtte løpe det siste stykket frem til bilen fordi det begynte å regne, og andpustne og lattermilde er vi når sms'en fra datteren tikker inn: "Vi er i Oslo, men alt er bra med oss. Det er blitt sprengt en kjempestor bombe her."

Vi setter på radioen. Deretter forklarer vi ungene, så godt vi kan, hva som har skjedd, før de får lov til å forsvinne inn igjen i filmens barmhjertige verden, mens vi setter kursen mot Kristiansund - sju timer på veien.

Sju timer i en liten bil. Radioen på. Ingen bilder annet enn dem vi dannet oss selv. Og etterhvert som timene gikk, ble bildene sterkere og sterkere. Vi ble tausere og tausere, og det som hadde vært en vakker dag var forvandlet til et mareritt. Et mareritt vi aldri våknet opp fra, snarere tvert i mot, da vi våknet dagen etter var marerittet blitt til et grusomt skrekkscenario, verre enn vi noen gang hadde kunnet forestille oss.

Jeg skal ikke si noe mer, for det er allerede sagt så mye. Jeg fikk bare en trang til å få det ut av systemet. Jeg kunne ikke fortelle om årets ferie uten å ta med dette - det som skjedde i Oslo og på Utøya 22. juli 2011.

"Når én mann kan forårsake så mye ondt - tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen." Helle Gannestad

2 kommentarer:

Geir Isaxen sa...

Jeg forstår deg så godt, nefertiti. Selv om det er sagt og skrevet så mye om dette ufattelige vanviddet, så hjelper det LITT å selv få skrevet ned noen ord.

silje sa...

fin blogg :)