Vent på meg

Jeg startet dagen i dag med å lese et aldeles nydelig dikt. Det var Akeleiedamen som brukte det i bloggen sin, og jeg sa til meg selv at dette måtte jeg huske å skrive ned.

Nå, noen timer senere, sitter jeg og nyter en kaffekopp, mens jeg hygger meg med å lese hva mine facebook-venner har på hjertet i dag.

Da dukker denne låten med Bruce Springsteen & The E street Band opp. Er det ikke flott? Det er trist, men det er flott også. En stor saxofonist er død, men for så mange mennesker lever han videre gjennom minnene de har om ham.

Jeg benytter anledningen til å skrive inn diktet fra i morges også. Her er det:

JUNIKVELD

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster...

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svimlende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Hans Børli