Leseåret 2010 - del 2

Da skal jeg prøve å skrive noen, om ikke akkurat bevingede, så i alle fall noen egne, ord om de bøkene jeg likte aller best i fjor. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: jeg elsker å lese, men jeg liker ikke så godt å skrive om bøkene jeg har lest; føler aldri at jeg får sagt alt det jeg setter pris på og mener om en bok.

Men, vi gir det en sjanse ... :-)

I 2008 leste jeg Drageløperen av Khaled Hosseini. Det var en utrolig sterk bok, synes jeg. For det første selve historien fra Afghanistan, men kanskje vel så mye opplevelsen det var å lese om gutten vs den sterke faren. Faren som var så rettferdig, så 'tøff', og gutten som gjorde en sånn simpel handling overfor sin venn, noe faren aldri ville drømme om å gjøre. Man står opp for sine venner!

Denne boken brakte meg videre til Tusen strålende soler av samme forfatter. Også en meget god bok, men jeg syns allikevel ikke at den kom like høyt opp på rankingen som Drageløperen. Den var litt vel amerikansk i oppbygningen; veldig sentimental.

Men derifra gikk reisen videre i Afghanistan. Tilfeldigvis fikk jeg Der Gud gråter av Siba Shakib av svigermor til jul for et par år siden; nå ble denne hentet frem igjen fra de støvete(!) bokhyller. Og for en bok! Siba Shakib er en iransk kvinne som lager dokumentarfilmer. I denne boken skildrer hun kvinnen Shirin-Gols liv. En sterk historie om en sterk kvinne. Noen har skrevet: tenk om alle kvinnene i afghanistan var som henne, hadde det sett annerledes ut da? Jeg tror ikke det. Det hjelper ikke med en sterk personlighet i møte med uvitenhet og fanatisme ... I motsetning til andre som har lest denne boken, så likte jeg veldig godt skrivemåten; litt stakkato, litt gjentakende, litt poetisk.

Videre kom jeg over et blogginnlegg, jeg er ikke helt sikker på hvor, som omtalte Tålmodighetens stein av Atiq Rahimi. Denne boken er stillfarende, men sterk. Den handler i det store og det hele om en kvinne som sitter, et eller annet sted i Afghanistan, ved sin døende manns side. Det dreier seg om en magisk stein som man sier alt det til, som man aldri kan fortelle til noen andre. En stein som tar til seg alle ordene, inntil den en dag sprekker - og da er man befridd. Kvinnen forteller alt til sin døende mann.

Men det er ikke bare Afghanistan og Midtøsten som har sine problemer - Afrika har noe å slite med det også. Etter at jeg begynte å blogge har jeg kommet i kontakt med enn mengde andre kjekke lesere. Bl.a er jeg med i en liten lesesirkel sammen med denne flotte damen. Vi hadde The Other hand av Chris Cleave, eller Little Bee, som den het på norsk, på tapetet i 2010. Det er en overveldende sterk bok. Det er mange utrolig bestialske hendelser som er beskrevet, men det som faktisk gjorde mest inntrykk var beskrivelsen av hvordan Little Bee alltid, når hun kom til et nytt sted, så seg om etter en måte å stikke av på, komme unna, hvis noe farlig skulle oppstå. Det ga et innblikk i angsten noen mennesker lever med. Og disse noen, er ikke så rent få, heller ... Forfatteren avslører litt og litt av hendelsesforløpet, noe som gjør at man hele tiden sitter og snapper etter været. Denne må du egentlig lese - og kanskje helst på originalspråket, for å få med deg asylsøkerjentenes dialoger til fulle.

Ja - da kan det faktisk se ut som at det blir en del 3 i serien Leseåret 2010 ...