Travelt opptatt med å bygge broer

Skolen til minstejenten har hatt utvekslinsstudenter denne uken, og vi har hatt den glede av å huse noen av dem. Prosjektet heter Comenius, og Norge utveksler med Italia, Frankrike, Hellas og Tyrkia. Vi har to jenter på åtte år boende hos oss - per domani.

Egentlig så er dette et prosjekt for 12-åringer, så vi ble litt overrasket da vi fikk disse små italienske signorinaene 'tildelt'. Prosjektet har som mål å bygge broer mellom nasjonene allerede på småskole-nivå, barn skal lære av barn.

I dette tilfellet meldte 12-åringen seg ut, og den som virkelig har lært noe, er la mama in questa casa.

Hun har blant annet lært at italienske ragazzi har et mobiltelefon-liv; at de ikke er istand (får lov til) å velge seg en pantalone på egenhånd(koffertene var sirlig pakket med sju poser merket fra dag 1 til dag 7 med ferdig sammensatte antrekk); at de griner høyt og lenge og aldri gir seg så lenge tidligere nevnte telefono fortsatt har batteria; at småjenter fra Palermo, beveger seg i utmarken, slik mødrene deres beveger seg på la strada - ene hånden nonsjalant i lommen, uansett; at de, til tross for sin nedarvete dramatiske måte å være på, faktisk er i stand til å se en grå, norsk husmors fortvilelse i møte med dem selv; OG at de innehar evnen til å ta grep og forvandle seg over natten fra små stregas til la bella bambolini.

Første dagen, for en uke siden, fikk vi låne disse franske guttene noen timer. De er fra Paris - en bydel med 95% innvandring - og hadde aldri sett havet før (ei heller Paris by, selv om de bor bare ti minutter unna med tog), langt mindre sløyet en fisk. Nå har de opplevd begge deler!

De søte små forelsket seg helt i lammene som hoppet og spratt på marken, men de syns ikke noe særlig om 'duften' de omga seg med.

I morgen tidlig skal jentene dra hjem igjen. Det har vært veldig utfordrende og veldig utmattende, å ha dem i hus. Det å ikke kunne kommunisere skikkelig over lang tid er gjerne det. Men jøss, så mye man lærer! Og jøss, så glad det går an å bli i mennesker på bare noen dager!

Nå håper jeg bare at dette tross alt har klart å trigge både italienerinnene OG mine jenter, til å lære seg flere språk - fått dem til å se nytten av å kunne litt mer enn bare sitt eget morsmål.
Det var virkelig fascinerende å se hvordan alle jentene etterhvert forsto hvordan det å ta ansiktsuttrykk og gestikulering med i 'talen', kunne få motparten til å skjønne tegningen.

Hurra for tiltak som dette, som på en måte gjør verden mindre for barn. Så får en sliten mor bare ta seg sammen og smile lykkelig over alt hun får lov til å oppleve sammen med ungene sine.

Buena notte, tutti!