Jeg har i flere år gått og hatt lyst til å lese Til fyret av Virginia Woolf. Mange sier at det er en tung og vanskelig bok, og kanskje er det derfor det har tatt meg så lang tid å komme igang med den? Men, nå er den lest, og takk og pris for det - den er jo helt nydelig.Den har utrolig mye fin poesi i seg, og spesielt del to, Tiden går, har det. Her skriver hun om sommerhusets forfall i løpet av de ti årene som deler romanen i to; som skiller generasjonene fra hverandre.
Jeg vet at mange ikke liker det, men jeg elsker romaner med lange setninger, med komma etter komma, og tankestreker og parenteser, og det får jeg i fleng her. Det er få replikker i boken, og hver replikkveksling utløser en tankestrøm hos hver deltaker. Som min datter på tolv svarte, da jeg hadde forklart henne hva for en bok jeg leste for tiden: "Høres kjedelig ut!" Og det er det kanskje også, men det kan jo være vakkert fordi om det er kjedelig!
Jeg har akkurat lest ut hele romanen, men kommer til å lese om igjen del to på sengen i kveld.
1 kommentar:
Denne boka har stått ulest i mine bokhyller i et par år, men nå fikk jeg jammen lyst til å grave den frem! Det der med at vi ikke kjeder oss med bøker som ikke har den helt store handlingen - det tillegger jeg alder og modenhet! ;-) Jeg kan kose meg veldig bare med stemningen i en bok, og dette høres ut som en slik en. ;-) Takk for fin omtale!
Legg inn en kommentar