Endelig mai!!

Kom mai, du skjønne milde, gjør skogen atter grønn, og la ved bekk og kilde fiolen blomstre skjønn. Hvor ville jeg dog gjerne at jeg igjen deg så! Akk, kjære mai, hvor gjerne gadd jeg i marken gå!

Jeg har alltid, helt siden jeg var unge, spist den første hvitveisen jeg så. Og dette tiltross for at den er svært giftig, men hva gjør man ikke når man blir lovet et lykkelig år?
Obs, obs: spiser du tretti blomster, dauer du...

”I det gamle Hellas trodde de på en mengde forskjellige guder. En av dem var Afrodite som var kjærlighetsgudinne. Afrodite var forelsket i en ung mann som het Adonis. Han var jeger og var ofte ute i skogen og jaktet villsvin. Afrodite ble urolig for ham, siden villsvin var svært farlige dyr. Og en dag hendte det! Adonis ble angrepet av et villsvin og drept. Da Afrodite hørte dette ble hun helt utrøstelig. For å bevare minnet om Adonis tok hun en dråpe av blodet hans og blandet den med litt av gudenes drikk, nektar. Deretter helte hun det ut i et skogsnar. Da spirte det fram blomster som fikk sin hvithet fra den edle nektaren og sitt rosa skjær fra Adonis blod. Den blomsten som ble skapt til minne om Adonis, var Hvitveisen. Og ennå i dag har den sin vakre farge.”

Er det ikke vakkert hvordan alt har sin forklaring?